tilt | Signert | Tirsdag morgen | Når de svartkledde mennene banker på

Når de svartkledde mennene banker på

tirsdag 28. februar 2017 @ 04:30

— Noen ganger tenker jeg at nå, ganske snart nå, banker det på kontordøra mi. Utenfor står tre svartkledde menn som høflig, men bestemt sier at «vi beklager, men det har skjedd en feil. Du skal ikke være her. Kom nå, vi skal ta en liten kjøretur.»
Av Paal Leveraas

Det var ikke Donald Trump som sa dette, men en god venn. Han er svært dyktig i jobben sin, og sitter i en sentral posisjon i norsk samfunnsliv. Han har stor frihet, god lønn, og han nyter stor respekt i brede lag.

Han har det i det hele tatt helt utmerket på alle måter. Bortsett fra denne nagende engstelsen. For å bli avslørt. Som en bløff. Det er fullstendig irrasjonelt, og han vet det. Men det hjelper bare litt.

Ikke alene

Han er ikke alene. I ledergruppene i de minste gründerbedriftene og i de største globale virksomhetene sitter det kvinner og menn som innerst inne ikke syns de har fortjent å være der de er. I det stille sitter de og rister på hodet og spør seg selv, litt engstelig, litt sjokkskadet: «hvordan i himmelens navn havnet jeg her. Jeg! Det er bare helt sprøtt.»

«Hvordan i himmelens navn havnet jeg her. Jeg! Det er bare helt sprøtt.»

Så ser de seg rundt. Vanvittig flinke kolleger. Vanvittig flinke.

Kanskje Kristin er en av dem. Fantastiske Kristin, som er blitt en av Norges mektigste ledere, som bare kremter litt for å få Dagsrevyen, TV 2 og resten av medie-Norge på plass når hun har noe hun gjerne vil si.

«Du går rundt med følelsen av å være en bløff. Du har hodet fullt av ideer du ikke tør å satse på. Du utsetter oppgaver fordi du er redd for ikke å levere. Og når du endelig leverer, nedvurderer du kvaliteten av prestasjonene dine. Det må ha vært flaks.» ~ Kristin Skogen Lund til Dagens Næringsliv

Eller kanskje du tenker på Anja. Uredde Anja, fysikeren som stadig er med i NRK P2s «Abels tårn», og gjennom bloggen sin formidler sin fascinasjon for fysikk så glitrende at man blir helt satt ut.

«Hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler: Du er ikke flink, du er bare overbevisende. Du har lurt folk til å tro på deg. Nå blir du snart avslørt. Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks.» ~ Anja Røyne, Bedragersyndromet

Eller Christine, en av Norges mest synlige coacher. Hun stråler over hele internettet så vi andre som gjerne skulle vært som henne bare sitter der og måper av beundring.

«Det siste året har jeg brukt mye tid på finne min egen indre trygghet. Den har nemlig alltid glimret med sitt fravær.» ~ Christine Otterstad, Indre trygghet kommer ikke rekende på ei fjøl

Bedragersyndromet

Fenomenet er så allmennmenneskelig at det har fått et navn. Bedragersyndromet, kalles det. Impostor syndrome, på fint.

Det påstås at det oftest er kvinner som rammes av bedragersyndromet. Jeg er ikke så sikker på det. Men kanskje et bedre navn for oss menn er selvbedragersyndromet.

Jeg har for eksempel i det siste bedratt meg selv til å tro at verden vil at jeg skal restarte Tirsdag morgen. Det har kostet mye slit og engstelse, men jeg greide det til slutt.

Nissen på lasset

Så her er jeg. Og Tirsdag morgen.

Mennene i svart var riktignok innom her, men jeg sendte dem avsted.

Men nissen er her ennå. Min gamle venn nissen. Han er med på lasset, uansett hvor jeg drar eller hva jeg gjør. Han dukker stadig opp på min venstre skulder, helt ut av det blå.

— Ingen vil lese Tirsdag morgen!, skriker han, helst klokken 4 om morgenen. — Tenk på alt som kan gå galt! Tenk om du mister jobben, ramler på fylla og havner under en bro langs Akerselva?

«Tenk om du mister jobben, ramler på fylla og havner under en bro langs Akerselva?»

— Så så, sier jeg. — Slapp av, la oss ta en prat.

Han roer seg litt ned.

— Det er skummelt!, sier han. — Noen kan tro at du tror at du er noe. Hvem er vel du til å lære folk om ledelse? Du kan jo knapt lede deg selv.

Den treffer litt, kjenner jeg. Selvbedrageren i meg må mobilisere for fullt.

— Jeg ser poenget ditt, sier jeg pedagogisk. — Jeg spurte en professor i ledelse et lignende spørsmål for litt siden. Han sa: «Du må ikke ha hatt kreft for å være kreftlege». Det syns jeg var litt bra sagt.

— Du, legger jeg til. — Jeg skjønner at du er bekymret, og at bekymringen springer ut av omsorg for meg. Men dette er noe jeg kommer til å gjøre, uansett. Spørsmålet er: hvordan kan du hjelpe meg?

— Jeg kan minne deg på at du ikke skal tro du er noe, svarer han,.

— Det er greit, det, sier jeg. Hvis du legger inn et ekstra punktum, en liten pause, når du sier det. Din påminnelse til meg skal være:

«Du skal ikke tro. Du er noe.»

— Hmm, sier nissen.

— Da har vi en plan, sier jeg.

— God tirsdag.


Hva kan vi lære av dette?

Bedragersyndromet er ikke et syndrom, det er helt normalt. Men den indre kritikeren kan ta overhånd. Ta en prat med ham. Direkte. Se din indre kritiker i øynene. Anerkjenn at maset hans springer ut av et ønske om beskytte deg. Finn ut hvor bekymringen kommer fra. Er det noe som har med jobben din å gjøre? Er det manglende anerkjennelse på et tidligere stadium i livet? Er det konkrete episoder du kan knytte den manglende troen på deg selv til? Gjør det klart, for deg selv og den indre kritikeren, at bekymringer til tross, så er dette noe du skal gjennomføre. Spør om den indre kritikeren kan være til hjelp i dette.

Og det er jo ingenting å frykte.

Unntatt frykten selv.