På vei ut av kontoret kom Bjørn Magnus Jakobsen på at en kollega hadde sin siste arbeidsdag før ferien. Han gikk innom henne i forværelset til statsråden for å ønske god ferie. Da smalt det på den andre siden av gaten. Datoen var 22. juli. Året var 2011.

På spørsmål om hvordan en typisk arbeidsdag for en HR-fagdirektør i Kulturdepartementet ser ut, sier Bjørn Magnus Jakobsen — i likhet med de fleste andre HR-profilene vi har snakket med — at dagene er svært varierte og allsidige.

— Jeg får sjelden tid til å kjede meg, for oppgavene står i kø. Mange ting planlegger jeg og legger opp løpet for selv, mens andre ting kommer seilende inn fra sidelinjen.

Det som kom seilende inn fra sidelinjen en sommerdag for fem år siden var imidlertid et ekstremt engangstilfelle som forhåpentligvis aldri vil skje igjen.

Fra forværelset vendt ut mot høyblokka i regjeringskvartalet ble han øyenvitne til et drama uten sidestykke i norsk historie, da Anders Behring Breiviks hjemmelagde bombe detonerte.

— Vi ble begge stående og måpe og lure på hva det var, forteller Bjørn Magnus. — Jeg gikk mot vinduet og da så jeg bare støvskyen foran høyblokka som sakte gled til side. Det åpenbarte seg et svært krater, et digert hull. Første etasje var sprengt vekk.

Fra forværelset vendt ut mot høyblokka i regjeringskvartalet ble han øyenvitne til et drama uten sidestykke i norsk historie.

Midt i kaoset holdt han hodet kaldt.

— Man vet jo aldri hvordan man reagerer på sånne ting før det skjer, sier han.

— Jeg oppdaget at jeg var helt kald og rolig. Jeg skjønte instinktivt at det var terror, og sa til Bodil at «kom her, vi går denne veien».

— Vi gikk mot nødutgangen ved Teatergata, vekk fra området jeg opplevde som farlig. Der var det fullt kaos. Døren var sperret, så vi måtte gå opp igjen. Jeg kom ut i resepsjonsområdet, og nølte litt, før jeg bare gikk ut og rundet hjørnet til Teatergata så raskt jeg kunne.

Der traff han mange kolleger. En av dem trengte hjelp.

— Sjefen hennes prøvde å ta seg av henne, men han hadde egentlig nok med seg selv og bekymringen for sin kone som jobber i et annet departement. Så jeg fikk en jobb å gjøre der og da, jeg tok meg av henne og ungene og forlot området. Jeg tror kanskje det at jeg gjorde noe var viktig for hvordan jeg senere tok det.

For HR-byråkraten i Kulturdepartementet har ikke hatt noen emosjonelle ettervirkninger etter terroren som rammet Norge den 22. juli, selv om han betraktet første akt av dramaet fra tilskuerplass, med bare et vindu mellom seg og høyblokka.

— Jeg vet ikke om det har forandret meg på noen måte. Kanskje jeg er blitt litt bedre til noen ganger bare å gi «f…». Jeg har jo alltid vært veldig nøye på ting, smiler han i alvoret.

«Jeg vet ikke om det har forandret meg. Kanskje jeg er blitt bedre til å gi ‘f…’. Jeg har jo alltid vært veldig nøye på ting.»

I månedene som fulgte ble han involvert i kriseteamet, og hadde blant annet ansvar for minnemarkeringene.

Når HR Norges HR-profilør møter ukens HR-profil en vinterdag i februar 2016 er arbeidsdagene for lengst vendt tilbake til normalen. Etter snart 30 år som statsansatt — hovedsakelig innen HR — har han et unikt erfaringsspekter å spille på. Hans primæroppgave er å rekruttere og hjelpe nyansatte på plass.

—Jeg har hovedansvaret for rekruttering og det vi i Kulturdepartementet kaller KUD-skolen, sier han. — Begge deler dreier seg om departementets systematiske arbeid for å sikre at vi har den kompetansen vi trenger.

En del av jobben hans er også å sikre god medvirkning etter Hovedavtalen i staten, og han jobber tett på departementsråden, personalsjefen, de tillitsvalgte og hovedverneombudet.

— I tillegg bistår jeg personalsjefen i alle tariffsaker, og er departementets kontaktperson på HR-området for våre underliggende virksomheter, legger han til.

— Etter alle årene innen HR har jeg stor breddekompetanse, og blir derfor brukt til mye annet. Jeg gir råd og bistår ledelsen ved organisasjonsutviklingstiltak, og svarer på stort og smått som måtte dukke opp.

— Hva fikk deg inn i HR i første omgang?

— På en måte var det tilfeldig, men kanskje ikke bare det. Jeg jobbet i mange år som saksbehandler i Forsvarets overkommando. Jeg ble leder for en støttegruppe i en tidlig fase av omstillingene i Forsvaret. På det tidspunktet var det ikke så mange som ble berørt. Jeg fikk derfor gradvis oppgaver på HR-feltet. Etter hvert ble jeg nestleder ved personalkontoret og de siste ni måneden der var jeg fungerende personalsjef.

— Hvordan har veien til der du er i dag vært?

— Det har vært en fantastisk reise. Jeg føler meg gammel når jeg sier at jeg har gått gradene, men sånn er det. Forsvaret var en fantastisk arbeidsgiver. De satset på meg, ga meg utdanning og ansvarsfulle jobber. Hele kulturen var preget av at man gradvis fikk større oppgaver og ansvar, og for meg var det gull verdt. Jeg opplever at jeg har lært masse ved å få tillit, også der jeg jobber nå.

— Hva er det beste ved jobben din?

— Allsidigheten! Kontakten med mennesker. Gleden ved å få et spillerom og muligheten til å gjøre en forskjell.

I tillegg er jeg glad i de mer rutinepregede oppgavene mine. Noe av det jeg jobber med har en lengre horisont, og det er vanskelig å få øye på resultatene med en gang. Derfor er det godt å ha noen oppgaver som innebærer hyppigere leveranser.

Arbeidsmiljøet er også en viktig faktor. Miljøet i Kulturdepartementet er preget av solid faglighet, og en stor vilje til å dele. Jeg føler at det er en lav terskel for å spørre andre, og folk er blide og omgjengelige.

— Hva liker du minst?

— Det hender at ting skrubber litt, at jeg får følelsen av å miste flyten. Det er nok fordi jeg er litt utålmodig. Men det er ikke noe som preger jobbhverdagen min. Jeg stortrives på jobb og med kollegene mine, og synes det er vanskelig å finne noe å pirke på.

«Noen HR-folk går seg vill, og drar i gang ting de selv synes er morsomt, men som få i organisasjonen opplever som interessant.»

— Hvorfor er HR viktig?

— HR er ikke viktig i seg selv. Noen HR-folk går seg vill, og drar i gang ting de selv synes er morsomt, men som få i organisasjonen opplever som interessant. HR er viktig når ledere og andre i organisasjonen føler at det vi holder på med gir merverdi for dem.

Hvis man for eksempel klarer å gi ledere støtte i det vanskelige rekrutteringsarbeidet, slik at de føler seg trygge når de skal gjøre noe så virksomhetskritisk som å ansette en ny person, blir HR viktig.

Det handler om å mestre og å klare å formidle metoder som bidrar til å redusere usikkerhet i en prosess som de fleste opplever som nokså krevende.

Det kan også gi merverdi til virksomheten når man som HR-medarbeider bidrar til kompetanseutviklingstiltak som adresserer de reelle behovene i organisasjonen. Bak det hele ligger det systematisk arbeid. Fellesnevneren er å gi merverdi til organisasjonens prosesser.

— Hva er dine tre beste råd til de som vurderer en karriére i HR i dag?

— Skaff deg breddekompetanse innen HR-feltet – ta mål av deg å opparbeide deg kunnskaper og ferdigheter innenfor det store feltet HR representerer.

— Jobb systematisk og grundig med å forstå organisasjonen du jobber i og oppgavene til de ulike enhetene og personene som jobber der.

— Legg vekt på å jobbe med ting som gir merverdi for organisasjonen. Mye kan synes morsomt, men hvis det ikke dekker reelle behov, er det bortkastet tid.

— Hvis du skulle sende ballen videre: Hvem kunne du tenke deg å lese om i en senere HR-profil?

— Hilde Jordan, HR manager i Hurtigruten, eller Bent Hay, HR Manager i Eniro Norge AS.

---

---

Intervjuet ble originalt publisert på HR Norges nettsider.

---