Det foregår en «femininisering» av norsk arbeidsliv. Det parkerer mange mannlige ledere på sidelinjen. Ikke fordi de ikke er feminine nok. Snarere tvert imot. De prøver for hardt.

European Employee Index 2012 viste at en av tre ledere ikke holder mål.

I praksis betyr det at 900.000 nordmenn daglig går på jobb for å ledes av en mann de ikke ser som en god leder.

Jeg skriver «mann» med hensikt. For jeg tror vi menn oftest kommer til kort i forventningene til hva som er god ledelse i dag.

Noen vil sikkert la seg provosere av at jeg bruker et ord som «femininisering». Jeg kan levende se for meg utallige kvinner som setter kaffen i vrangstrupen akkurat nå.

Men tro det eller ei, femininisering er bra.

Suksess i dagens arbeidsmarked hviler i stadig større grad på egenskaper vi tradisjonelt betegner som kvinnelige: Omsorg, nærhet, samspill, anerkjennelse.

Det har vi skjønt, vi menn. Så vi gjør så godt vi kan for å fremdyrke disse egenskapene i oss selv. Vi klemmer hverandre, «ser» hverandre og forsøker desperat å huske navn og alder på hverandres ektefeller og barn.

Men i disse bestrebelsene på å være noe vi ikke er, mister vi noe viktig:

Tydelighet.

Klare forventninger, klare tilbakemeldinger.

Utallige menn har kommet til meg i håp om å forstå hvordan de kan bli tydeligere. De har gjerne tatt en 360-graders undersøkelse, og fått tydelig beskjed om at de er utydelige.

Kvinner har gjennom tusenvis av år lært seg å drive vekselbruk. De greier å være omtenksomme og tydelige på samme tid.
Slik oppdrar man barn, og slik dresserer man hunder.

Og slik leder man mennesker.

Betydningen av god ledelse kan ikke undervurderes. Det er et konkurransefortrinn og et suksesskriterie for enhver moderne virksomhet i dag.

Så når vi har ledd litt av den sviktende mannlige lederfiguren, er det på tide å se på alvoret i situasjonen.

For når en av tre ledere ikke egner seg som ledere, så har ikke bare den enkelte og hans undersåtter et problem.

I denne skalaen snakker vi om et gedigent samfunnsproblem med potensielt svært alvorlige konsekvenser for Norge som nasjon.

Heldigvis er det mye hver enkelt av oss kan bidra med, enten vi leder eller ledes. Her er noen tips:

• Velg din leder: En klok kvinne ga meg dette rådet: «Se ikke etter den beste jobben for deg. Se heller etter den beste lederen for deg». Arbeidsstedet, kundene, lønna og statusen betyr mindre for arbeidsgleden enn forholdet du har til din leder. Den kloke kvinnen tok konsekvensen, og sjekket referanser på han som skulle bli hennes nye leder før hun ga sitt endelige ja.
• Led din leder: «Johnnie» – en toppleder jeg jobbet med – var i ferd med å få sparken av sin styreleder. «Johnnie» var ny i rollen og hadde forventninger om at hans styreleder skulle peke ut retningen for ham. Styrelederens forventninger var de samme, bare med motsatt fortegn. Da «Johnnie» ble utfordret til å ta lederskap også overfor sin egen leder, ble situasjonen snudd på hodet i løpet av få timer. Skuffelse ble snudd til respekt.
• Gjør noe: En god venn har fra barnsben av fått med seg en leveregel som kokt ned til sin nakne essens kan uttrykkes som «Sutring forbudt!». Ingen av oss står maktesløse overfor omstendighetene. Vi har alltid et valg, og tar vi ikke et valg, er det også et valg.

Og sist men ikke minst, husk dette: Ledelse er en rolle. Lederskap er et valg.

Denne artikkelen er tidligere publisert i spalten «Det gode arbeidsliv» i magasinet «Det Gode Liv«. Last ned PDF-versjon av den her.