De vi beundrer mest er de som har gjort flest feil. Vil du beundres og berømmes av dine medmennesker, må du legge deg i trening. Visdom skapes ikke av suksessene, men fiaskoene.
Jeg er blitt fortalt det hundrevis av ganger, og har sagt det til andre tusenvis av ganger: Du er ikke dine feil.
Du kan gjøre feil, men det det betyr ikke at du er feil, verken i entall eller flertall.
Likevel føler jeg meg i blant som et vandrende katastrofeområde.
Som forleden dag. En oppgave jeg skulle utføre viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.
Planen ble lagt til side, og jeg improviserte meg gjennom prosjektet.
Og feilet.
Hurra!
Liksom.
«Jeg har ikke feilet, jeg har funnet ut 10.000 måter som ikke virker», skal Thomas Edison ha sagt så eplekjekt.
Jo, det er et perspektiv.
«Vis meg en mann som ikke har feilet, og jeg skal vise deg en mann som ikke har levd», sa en annen smarting.
Joda, sant nok.
Å feile er en grunnleggende del av det å lære.
Det betinger imidlertid at man er i stand til å se sine feil i øynene.
Det er ikke alltid så lett.
Gjennom et langt liv får vi god trening i å minimalisere, bortforklare og feie under teppet.
Noen av oss har lært og trent på andre teknikker, som å feire våre feil som en kilde til læring, og skifte perspektiv, – som den eplekjekke Edison sitert ovenfor.
Hurra!, liksom.
Alt det der er vanskelig å hente fram når du vasser i dritt til knærne.
Vår evne til å håndtere stress, katastrofer og personlige bommerter har fått et eget ord i psykologien: Resiliens. Det er et begrep som oppsummerer visdommen i de gode, gamle trøstende ordene mange av oss henter fram i blant: «Hvis det ikke tar livet av deg, gjør det deg sterkere.»
En resilient person har gjort så mange feil at han har utviklet motstandsdyktighet, akkurat som når vi utsettes for bakterier og utvikler motstandskraft mot sykdom.
Våre største helter beundres gjerne for sin evne til å reise seg og gå videre. De ville aldri vært der de er uten å ha trent seg på tusenvis av større og mindre katastrofer først.
De vi beundrer mest er derfor de som har gjort flest feil.
Lance Armstrong ble en slik helt for millioner for sin evne til å reise seg fra kreft og bli best i verden. Han har fått god trening i å feile.
De feilene han nå er blitt tatt med sykkelshortsen nede for er muligens verre å reise seg fra enn kreftsykdommen. Men i avdelingen for tildeling av personlige katastrofer kunne de knapt funnet en bedre og mer veltrent kandidat enn nettopp Armstrong.
Jeg er faktisk mer nysgjerrig på neste vending i denne historien enn jeg er indignert over hvordan han har jukset en hel verden. Siste kapittel er ikke skrevet. Det skulle ikke overraske meg om han snart fremstår som en helt igjen, om enn på en annen måte.
Armstrong og andre helter og antihelters teknikker for å håndtere feil kan være noen av disse:
- Kjenn på følelsen og smerten. Når noe gjør vondt har vi en tendens til å skyve det bort. Hent det vonde fram, se på det, kjenn på det, lukt på det. La sinnet, skuffelsen, frustrasjonen, angsten boble opp til overflaten.
- Ta vare på deg selv. Sørg for at du får næring og hvile. Søk støtte fra familie og venner.
- Sett det i perspektiv. Mens jeg skriver dette og tenker på hva andre går gjennom av personlige tragedier, krymper betydningen av det feilslåtte prosjektet mitt minutt for minutt. Det er nesten så jeg rødmer litt over hvor stor vekt jeg tilla det innledningsvis.
- Skriv om det – i en dagbok, eller kanskje på Tirsdag morgen.
- Ikke gi opp. Prøv igjen. Du har mer trening nå. Legg en plan og kjør på. Du er ikke dine feil. Du gjør dem, men du er dem ikke.
Kloke mennesker ble kloke av det de gjorde feil, ikke det de gjorde rett.
Så feir din feil.
Hurra!
Liksom.
God tirsdag.
Hurra, absolutt. Det er slik vi skal se det. Nå er tirsdagen komplett
Ja, kjenn på smerten, og lær av den. Det er et radikalt budskap i en verden der alle bare skal tenke positivt! Ellers: min bestefar jobbet hos Edison på slutten av 1800 tallet og kan bekrefte at Edison sa at han hadde lyktes i å identifisere 700 (ja syv hundre) stoffer som ikke egnet seg til glødetråd i glødelampen.
Takk for klargjøring, Christian. Dette setter jo ting i et annet lys, mer eller mindre bokstavlig talt. 🙂
HURRA!! Gleder meg til neste tirsdag…
TUSEN takk for disse ordene Pål.Vanvittig bra skrevet. Herlig å vite at når vi feiler så vokser vi som mennesker og blir klokere. «Perfekte» mennesker er forresten veldig kjedelige! dette ble forresten en skikkelig «vitaminpille» for meg i dag når jeg skulle ut i et viktig møte og var noe redd for å ikke lykkes……takket være disse ordene i bakhodet så gikk det faktisk glimrende…!!Jeg skiftet perspektiv….
Lance Armstrong – nå ja, jeg vet ikke om han bør bli noens rollemodell, selv om han klarer å stable seg på beina igjen- med hjelp fra inflytelsesrike folk. Er han bedre til sinns enn ABB når det kommer til sjels ord og handling?
USA har en merkelig kultur. De forherliger seg selv, sine helter – og sågar sine kjeltringer – som blir antihelt-helter i programmer som handler om kriminalitetsgåter,og i krim. og actionfilmer, eller i såpeoperaer sågar, der flere begår kriminelle handlinger, sitter inne, slipper ut, begår nye osv.
Det er bare en side av dette. Med sitt juks har Armstrong-temaet satt andres lys under sin skjeppe og parkert dem der! Ikke bare sportsfolkene, men all idrett! Lance Armstrong har brutt helt ned den tilliten han fikk fra en hel sportsinteressert verden- (med god hjelp fra en maktorientert, korrupt elitekrets rundt ham).
Verst er det vel at han:
* med vitende og vilje har hentet hjem falskt og urett:- gull og heder til USA – en idrettsprestasjon er en evig seier og gir en makt som ikke blir glemt og bortgjemt.
* Har stjålet andre superdyktige folks suksesser, andre nasjoners berømmelse og makt, andre idrettsutøveres pallplasseringer. han har med vitende og vilje tråkket på sine atletkollegers blod-, svette- og tåreinnsats, jukset seg forbi deres treningsstrev, deres håp, deres utgifter og forsakelser.
Å heve den falne idrettsstjernen, hjelpe ham opp i knestående, følge hans «kanossagang» med interesse – til nok en seierstriumf – om enn for hans «avlat»-aktiviteters skyld, bidrar til å korrumpere alt det strev som gjøres for å holde nettopp dopingelendighetens korrumperte elementer i sjakk.
Å forbilledliggjøre Lance Armstrong nok en gang, her ifm ledelsesutvikling, er som å helle gift i ledernes viljesvalg og rettskaffenhetsbeger. Det bør aldri bli aksept for at juksemakere med kløkt skal få stjernestatusen tilbake.
Slik jeg ser det, har ikke Lance Armstrong noe godt å lære oss – unntatt dette:
*Muligheten til berømmelse frister til forsyndelser og massedød.
*Mulighetens makt og mangel på adekvat kvalitetskontroll, korrumperer de velfungerende menneskene og deres systemer.
*Berømmelse gir en makt som får vettet til å forsvinne, også hos dem som trodde naivt, støttet opp og som derfor falt med ham.
Takk for din indignasjon, Cecilie. Endelig noen som lot seg provosere av referansene til Armstrong. 🙂
Jeg forsvarer ikke juks i idretten, eller noen andre steder. Men jeg spår forsøksvis litt om neste vending i dette dramaet, som har alle ingredienser fra en klassisk gresk tragedie. Vi kan like eller mislike skurkene og heltene, men det gjør ikke rammene og historien mindre fengslende. Og siste kapittel er ikke skrevet enda.
Syns for øvrig du er hard mot Armstrong når du sammenligner ham med en massemorder. Armstrong har tross alt tidligere demonstrert at det bor krefter i ham som vi må beundre. At en idrettsmann jukser betyr ikke at han ikke har lagt enorm innsats inn i å komme der han er. Jukset har bragt ham de ekstra siste millimetrene som sikrer at han slår konkurrentene. Uetisk og lite aktverdig, ja, – gal drapsmann, nei. Armstrong faller dypt fordi han hadde klatret høyt, og skal vi tolke signalene om sykkelsporten rett, ble han best av to grunner: han dopet seg bedre enn konkurrentene og syklet fortere enn dem.