Jeg innrømmer gjerne at det er kontrasten jeg søker, og at et liv uten bittersøte opplevelser kan bli flatt, det kan til og med oppleves litt emment.
Samtidig møter jeg mennesker som har latt det bitre ta overhånd, og som lar seg styre av sin egen bitterhet rettet mot opplevelser, syndebukker eller livet selv. De har opplevd kjipe ting, og har valgt å ta med seg disse opplevelsene videre, hegne om dem og aktivt dyrke og foredle dem.
Disse menneskene har gjort bitterhet om til en livsstil – en sykdom som forsurer både eget og andres liv.
Det fatale tidspunktet
I en tidligere jobb hadde vi ”leder til leie” som et av konseptene våre. Jeg ble hyret inn for å erstatte en daglig leder der styret hadde avviklet arbeidsforholdet, samtidig som jeg skulle bistå i rekrutteringen av en ny. Jeg traff den avtroppende lederen noen ganger i en overgangsfase. Alle samtalene med denne mannen hadde ett likhetstrekk: han gikk tilbake til dato og klokkeslett da styret hadde fattet dette for ham fatale vedtaket.
Hans personlige klokke hadde sluttet å gå denne dagen, og han kom seg ikke videre i sitt liv.
Dette var første gang jeg begynte å tenke at bitterhet er en sykdom på linje med andre, godkjente diagnoser, og at den i likhet med kreft kan spise opp et menneske innenfra.
Bremseklosser
På de fleste arbeidsplasser jeg har vært innom, i hvert fall de av en viss størrelse, har jeg hatt enkelte kolleger som har gått på jobb iført bremseklosser. De motsetter seg forandring, de husker urett som er begått mot dem bedre enn en elefant, og de kan fortelle nøyaktig når det ubehagelige skjedde og hvem som gjorde hva.
Fordi jeg er nysgjerrig av natur, begynner spørsmålene å kverne i hodet mitt: Hva feiler det dette urverket? Hva skal til av olje og reparasjoner for å få det i gang igjen? Mer ansvar? Mindre ansvar? Tydelige rammer? Speiling? Intervensjon? Profesjonell hjelp? Eller rett og slett positiv bekreftelse av typen ”Jeg ser deg”?
Did it see you, babe?
I den britiske komedien Cold Comfort Farm styres en bondegård med hard hånd fra bestemor på loftet, og hun begrunner kravet om hensyn til hennes person med en dårlig opplevelse hun hadde i barndommen. I saw something nasty in the woodshed! Forbannelsen brytes i det en gjest som ikke aksepterer disse reglene, stiller motspørsmålet: ”But did it see you, babe?”
Realitetsorientering kan noen ganger være eneste og riktige medisin. For er vi bevisst hvilken side av oss selv vi viser fram når vi selvsentrert kretser rundt den samme opplevelsen år etter år uten å tillate verden rundt oss å gå videre?
Fremblikk som medisin
Noen år etter opplevelsen med lederen jeg fortalte om, skulle jeg hjelpe datteren min med ei litteraturoppgave på videregående. Vi kom over et intervju med Per Petterson, der han fortalte at han og broren hadde vært sentrale i støttegruppen etter Scandinavian Star ulykken. De mistet flere familiemedlemmer i brannen der.
Begge to brøt ut av gruppen på det stadiet da de var klare for å trekke opp igjen sine egne personlige urverk og gå videre, samtidig som de opplevde at gruppedynamikken ikke lenger virket stimulerende på den framdriften de ønsket. Å flytte oppmerksomheten og blikket framover var deres medisin mot bitterhet.
Faser
Livet består av surt, søtt, salt og bittert. Noen ganger opplever vi situasjoner vi aller helst ville vært foruten, og som kan være utrolig vanskelige å takle. Sorg, gråt, sinne, fortvilelse og tilbaketrekning er helt naturlige reaksjoner, og de kommer gjerne i ulike faser.
Bitterheten klorer seg først fast hvis vi blir stående i en av disse fasene og ikke kommer oss videre.
Mennesker som har mistet, trenger noen ganger å minnes på det de har. Ved å slippe bitterheten inn, risikerer de å gi avkall på de ressursene som fortsatt er tilgjengelige i livet, enten fordi de ikke gir disse ressursene oppmerksomhet, eller fordi omgivelsene mister tålmodigheten.
Det er lov å spørre
Derfor, hvis vi opplever at mennesker rundt oss går i heng på denne måten, tenker jeg at vi alle har et medansvar i forhold til å hjelpe dem å lirke urverket i gang igjen. Selv om det er viktig å respektere andres smerte og ikke ta rollen som bedreviter, er det lov å stille kontrollspørsmål, og det er lov å påpeke konsekvensene av det vi ser og hører.
På den måten kan vi både bidra til å forhindre enda et tilfelle av den folkesykdommen som bitterhet er, og samtidig redusere utslippet av negativ energi i vårt eget nærmiljø.
Gode og viktige ord, Hedvig! 🙂
Blir vi sittende fast i bitterhet frarøves vi smaken av det søte liv. Mange sitter fast. Kanskje har det ikke gått så langt som med sjefen du refererer til, men vi er alle offer – på en eller annen måte. Blir du sittende fast i offerrollen har hverken du eller omgivelsene dine det særlig bra. Den eneste som kan gjøre noe med det? Deg selv. Ta fullt ansvar for eget liv nå – både lykken og ulykken!
Takk skal du ha Asle! Det er et vanskelig tema å skrive om fordi det er så mange nyanser å ta høyde for, men det ligger mye god (egen)omsorg i å utfordre offerrollen.
Takk for Tirsdag Morgen og dagens artikkel. Broren min i USA sendte meg følgende link idag med et CNN interview med en av USA’s ledende våpentilhengere. Intervjuet er skremmende. “Bitterhet” har tatt over og rasjonell logikk har død. Ta en liten titt på følgende YouTube CNN intervju: http://youtu.be/AtyKofFih8Y – Rick Salmon
Fantastisk video, Rick. Takk for at du delte den. Vet ikke helt om jeg skal le eller løpe. Hvis jeg møtte denne mannen i en mørk bakgate, ville jeg i grunnen følt meg tryggere hvis jeg hadde en seksløper i innerlomma. Bortsett fra det, er det vanskelig å være enig med ham.
Han viser til den nedadgående kriminalitetsstatistikken i USA, som ingen riktig skjønner hvorfor skjer. Jeg leste nylig en interessant artikkel om sammenhengen mellom kriminalitet og blyinnholdet i bensin. 20 år etter at vi sluttet å forgifte barn med bly i eksosen blir de voksne, og langt mindre voldelige enn sine blyforgiftede forgjengere. Se for eksempel http://www.wired.com/wiredscience/2011/06/the-crime-of-lead-exposure/
Godt nytt år og takk for en god start på tirsdags morgen med denne artikkelen. Nysgjerrighet kan knekke mange barriarer og bevege den “bitre person” ut av sin boble. Denne har jeg nå delt med flere 🙂
Hei Nina, og tusen takk for at du deler 🙂 Nysgjerrig er en ressurs.
Jeg synes det er drøyt å si at enkelte folk som har opplevd kjipe ting VELGER å ta med seg disse opplevelsene videre. Hvis man ikke har tilgang på ressursene som gjør at man kommer videre – har man da gjort et aktivt valg? Det er etter min mening en smule arrogant å hevde at noen hegner om og aktivt dyrker og foredler bitre følelser. Er det nyttig for den som sitter fast i egne vonde følelser at utenforstående sier at man har inntatt offerrollen? Hva kan vi heller bidra med?
Hei Mette, og takk for at du kommenterer! Jeg valgte bevisst å spissformulere innlegget, samtidig som jeg følger deg i tanken om at ikke alle har tilgang på de ressursene som gjør at de kommer videre. Et valg er ikke alltid et bevisst valg, man er kanskje ikke en gang klar over selv at det skjer, eller hvordan det virker på andre. Men jeg mener fortsatt at det ligger mye god omsorg i å utfordre offerrollen, forutsatt at det foreligger et gjensidig tillitsforhold, slik at den positive intensjonen kan fanges opp.
Her snakkes en del om bitterhet i arbeid, men hva gjøres med en eksmann som har gått i vranglås og står fast i bitterhet, sinne og tilbaketrekning, som ikke VIL snakke, ikke møte på halvveien, ikke komme med løsningsforslag….han har ikke disse ressursene som omfokusering, reframing, høyere intensjon, felles mål, forhandling osv. Det er enten hans vilje eller sinne. Det ligger prinsipper og stahet bak og som jeg ser det liten selvinnsikt i egen adferd og hva slags atmosfære han skaper for seg selv og de rundt han. Min venninne lurer da dette kompliserer deres forhold rundt barna og forøvrig. Noen gode tilnærmingsforslag der?
Hei Lisbeth! Denne artikkelen er som du påpeker, i hovedsak rettet inn mot arbeidslivet, men tematikken er generell. En hovedforutsetning for å nå inn til personer som “står fast i bitterhet” er et etablert tillitsforhold, noe som ofte ikke er til stede mellom ekspartnere. Har han noen andre i nettverket sitt som kan utfordre/speile og påpeke konsekvenser av den atferden han utviser? Hva vil han kunne få tilbake ved en mer konstruktiv tilnærming?
Interessant artikkel. Oftest er det jo slik at de som blir sittende i bitterheten, en stund eller lang tid, lider av PTSS – post traumatisk stress syndrom. Kompetansen her er mager på enhver arbiedsplass og på et hvert helsekontor. Det kreves selvopplevde hendelser av PTSS type for å kunne forstå mekanismene som utvikler bremseklossene. Det er mange som ikke er klar over, ikke innser, at PTSS har med istykkerslått selvbilde og ditto tro på omgivelsene. Man har fått rykket vekk tryggheten. Noen/skjebnen rev vekk gulvteppet under beina mens man intetanende gikkmålrettet med sitt – og plutselig falt man – tungt, hardt, smertefullt uten å fatte hvorfor og hvordan dette kunne hende. Det tar tid å stable seg på beina etter PTSS utløsende hendelser- og smertene avtar langsomt mens skadene heles. Får man ikke adekvat hjelp, kan skadene heles stygt med evigvarende smerter og skjemsel. Det er aldri gjort over natten å få bukt med PTSS. Psykolog, psykiater – eller kanskje er det ifm omrokkeringer på arbeidsplassen, for de rammende nok med nye, krevende utfordringer der folk/ledere rundt en viser at man duger, at det er behov for en, at de andre er avhengige av at man fungerer i hverdagen. Oppsigelsessluttpakker mv. er kun avlat for dårlige lederes/ elendige styrers samvittighetsdøyve og hjelper ikke de rammede overhode. I tillegg til at selvfølelsen krakkeleres, evt. smadres, får de en avlatssum som aldri kan godtgjøre individenes egentlige verd. Bitterhet blir ofte kynismens bakside. Te nk over det alle dere som coacher ledere til å bli bedre. Ingen blir bedre enn den verdien man setter på andre – relatert seg selv.
Hei Cecilie og takk for grundig tilbakemelding! Dette er et komplisert område og med ulik alvorlighetsgrad. Du har helt rett i at bitterhet noen ganger kan være utløst av dårlig ledelse. Det jeg ønsker å formidle, er at vi alle har et ansvar for å bidra til å bryte disse mønstrene, som er uheldige for både de det gjelder, og for omgivelsene. Noen ganger er det riktig å utfordre, andre ganger kan praktiske grep som omorganinisering/bytte av arbeidsplass fungere, og i alvorlige tilfeller igjen trengs møysommelig arbeid for å bygge opp igjen et selvbilde, inkludert bistand fra profesjonelt hold (psykolog/psykiater osv). . Uansett, det er alltid nyttig å lytte oppmerksomt til den det gjelder for å danne seg et bilde av hva som trengs.