Oppsigelser på grunn av dårlige tider er vondt for alle involverte. Mest av alt de som blir oppsagt. Men hvordan er det å være lederen som må gjennomføre oppsigelsene? Her får du se hvordan det så ut gjennom adm dir Elin Ulset Nordseths øyne, med hennes ord.
Situasjonsbestemt ledelse. En selvfølgelighet, kanskje endog en klisjé? Men akk så sant likevel…
Vi hadde vårt første redaksjonsmøte med mine gjesteskribent-kolleger forleden kveld. Fantastisk å møte alle, og vi hadde noen spennende diskusjoner rundt ledelse. Blant annet kom diskusjonen inn på lederstiler, hvor vi ble enige om at dette er jo situasjonsbestemt. Da dukket det opp en opplevelse rundt dette.
Opp- og nedturer
I mine seks år som leder i MediaPlus har jeg vært med på opp og nedturer. i 2009 gikk mediebransjen (og Norge forøvrig) nedover og jeg kom i en situasjon hvor jeg ble nødt til å nedbemanne. Noen ble sagt opp og noen ble permittert. Min første nedbemanning som øverste leder.
En slik situasjon er jo selvsagt verst for de ansatte, men i dette innlegget har jeg lyst å belyse hva dette gjør med en sjef.
Det er vanskelig. Veldig vanskelig.
Å følge reglene er jo «enkelt», det har vi jo gode jurister og retningslinjer som bistår oss. Men det menneskelige, som sjef, kollega og medmenneske, det har vi ingen mal for.
Søvnløse netter
Jeg sov nesten ikke i det hele tatt i denne perioden, og en tanke kvernet rundt i hodet mitt: hvordan skal jeg gjøre dette så det blir greit for de som blir sagt opp. Jeg tenkte, spekulerte, vred på alle stener og varianter. Men klarte altså ikke å komme opp med en god måte å gjøre dette på. Dette slet på meg, jeg sov som sagt dårlig, kjente jeg ble sliten og hadde liten lunte. Både for de på jobb og de hjemme.
Så… Eureka. Åpenbaringen fant jeg på nett. Jeg klarer ikke huske hvor eller hvem som hadde sagt det, men der sto det altså: Uansett klarer du ikke å si opp folk så det er greit for de, det beste du kan håpe på er å gjøre det så profesjonelt og ryddig som mulig.
Selvsagt! Selvsagt klarer man ikke si opp mennesker så det er greit for de. Det er jo slett ikke greit å miste jobben sin. Men jeg kan iallefall bidra med å gjøre det på en profesjonell og ryddig måte. Hvor de som mennesker er i fokus, ikke jeg som sjef eller budsjetter og økonomi.
De – som mennesker.
Da fikk jeg sove igjen. Jeg la min ære i å gjøre oppsigelsene på en profesjonell og ryddig måte. I tillegg overholdt jeg selvsagt alle frister og tider jeg hadde flagget, samt jobbet så raskt som mulig slik at ikke de ansatte skulle gå usikre over lang tid.
Tilbakemeldingen
Da alt var over og de som ble sagt opp hadde fått seg nye jobber, fikk jeg faktisk verdens beste tilbakemelding: Det var ikke greit å bli sagt opp, men du gjorde det på en ok måte.
Takk og lov er jeg ikke i en nedbemanningssituasjon nå, men jeg har fått erfaringen fra det også, selv om jeg håper det er en erfaring jeg ikke får bruk for flere ganger.