Hvordan dans og musikk kan velte en president

av | 16. oktober 2012 @ 00:05

Noen "uh" for mye og et vikende blikk kan være forskjellen på jobben som verdens mektigste statsleder og en som pleide å ha den. Rick Salmon viser deg hva du kan lære av hva Obama gjorde feil og Romney gjorde rett i den første presidentdebatten.

Noen «uh» for mye og et vikende blikk kan være forskjellen på jobben som verdens mektigste statsleder og en som pleide å ha den. Rick Salmon viser deg hva du kan lære av hva Obama gjorde feil og Romney gjorde rett i den første presidentdebatten.

presidents-pic12

Ifølge Forbes Magazine («Romney danket ut Obama«) tapte Obama klart den første valgdebatten. Før debatten ledet han  i alle meningsmålinger. 24 timer etter debatten hadde pendelen svingt i Romneys klare favør. Ord, musikk, dans

I politikken, som i næringslivet, er det ikke hva vi sier, men hvordan vi sier det som teller. Når jeg underviser kommunikasjonsferdigheter til foredragsholdere og talere, bruker jeg begrepene ord, musikk og dans.

  • Ord er det vi sier – de ordene vi velger og strukturer av tale som vi bruker.
  • Musikk er hvordan vi bruker stemmen – pitch, volum og modulasjonsteknikker.  Dette er kommunikasjon som snakker mye sterkere enn ord.
  • Dans er måten vi bruker kroppen vår, med ansiktsuttrykk, gester og holdning.

De færreste vil huske ordene Romney og Obama brukte forrige uke.

Men stemmen og kroppsspråket husker vi.

Så her er en kort analyse av debatten, med fokus primært på musikk og dans.

Det første møtet (dans): Kandidatenes første møte gir de første ledetrådene. Både Romney og Obama er høye, sterke menn og deres måte å hilse på hverandre reflekterer dette. Begge brukte da også den samme kraftgesten for å vise den andre hvem som er sjef. I det de håndhilste, grep de hverandres underarmer, smilte og så direkte inn i den andres øyne.

Øyekontakt (dans): Dansen fortsatte. Obama så ikke direkte inn i kameraet. Det gjorde Romney. Hans kontakt med publikum ble dermed mye sterkere. Mens Obama snakket til Romney, så sistnevnte rolig og direkte på ham uten overflødige negative ansiktsbevegelser. Mens Romney snakket til Obama, så Obama bort og ned. Ansiktet hans uttrykte skepsis.
Oppsummeringene forsterket ubalansen: Romney så kontinuerlig inn i TV-kameraene, mens Obama bare spanderte noen sekunder.

Ansiktsuttrykk (dans): Obama strammet ofte leppene. Hvis han smilte, virket det tvungent. Munnen smilte, men ikke øynene. Dette signaliserer ofte angst eller spenning til de som ser på. Han slikket dessuten leppene ofte, som er et tegn på spenning. Romneys poenger ble møtt med vikende blikk og spente kjevemuskler, noe som peker mot undertrykt sinne.
Obama hadde nok ingen god kveld.

Gester (dans): Gjennom hele debatten brukte Romney store gester bort fra kroppen, som gir inntrykk av åpenhet. Obama brukte mindre bevegelser som var nærmere kroppen hans. Dette kan indikere at han var mer selvinstruerende og kanskje tvilte på sine egne ord.

Disfluens (musikk): Når Obama snakket for andre gang i den første delen av debatten sa han  «uh» eller «eh» ca 18 ganger i to minutter. Slike småord kalles «disfluens» og virker distraherende på taleflyten. Dette peker mot engstelse i begynnelsen av debatten.

Stemme (musikk): Romney hadde lidenskap i stemmen sin og viste mye mer følelser. Han varierte stemmeleie og volum fra lav til høy og tilbake. Dette gjorde at  han virket mer dynamisk og engasjert. Obama gjorde ikke dette, som han så ofte ellers gjør i sine forberedte taler.

Struktur (ord): Romney fulgte egentlig ikke reglene i debatten. Han overkjørte ordstyreren flere ganger ved å insistere på å definere og forsvare sine poenger. Dette viser lederskap ved å ta ansvar for samtalen og ha en no-nonsense tilnærming. Romney understrekte også konsekvent sine poeng som nr. nr. 2, nr. 3 og så videre. Dette gjorde det lettere for publikum å følge med på hva han prøvde å si. Obama gjorde dette bare én gang i den senere delen av debatten, og stresset da bare punkt 1 og 2.

Føtter (dans): Ofte kan føttene fortelle deg mye om en persons sinnstilstand. Når vi ser på Obamas føtter på podiet ser vi at tærne har bakkekontakt, mens hælene er i luften. Han flyttet vekten fram og tilbake ofte. Når en person gjør dette, kan det være fordi personen føler ubehag, og helst vil gå. Ubevisst forteller Obama at «jeg kan ikke vente til denne debatten er over». Romney hadde føttene godt plantet en skulderlengde fra hverandre, og han syntes å være balansert og trygg.

Se inn i kamera (dans): Da han kom med sine oppsummerende uttalelser unnlot Obama å snakke direkte til de 40 millioner seerne over hele verden. Han så ikke på dem, men ned og til siden.
Romneys siste appell til publikum fikk ekstra kraft ved at han så direkte inn i kamera. Han dro full nytte av muligheten. Romney virket mer avslappet og i kontroll gjennom hele debatten.

Du syns kanskje jeg er for hard mot Obama eller overdrevent analytisk overfor begge kandidatene. Jeg er en stor tilhenger av Obama, men disse mennene er begge offentlige figurer som er vant til å stå på en scene med kameraene rettet mot seg. Deres innsats denne kvelden i forrige uke overrasket virkelig millioner av seere.

Totalt sett gjorde Romney en betydelig bedre figur, og fremstod som en bedre kommunikator. Obama var mer nølende og stakkato. Han gjentok ord og serverte mange  «uh». Dette brøt flyten i kommunikasjonen, og han var rett og slett ikke hva vi normalt ville forventet fra Obama.

Så hva kan du lære av dette?

Hvis utfallet av valgkampen i USA kan avgjøres av deltagernes evne til å tale med kropp og stemmeleie, så kan det sikkert også være avgjørende for deg i andre mindre globalpolitiske situasjoner. Ved å studere og ta etter mesterne kan du lære mye. Mitt beste tips er at du studerer hva de gjør og plukker det fra hverandre for å finne ut nøyaktig hva hver enkelt komponent i kommunikasjonen bidro med, på godt eller vondt.


Ukens gjesteskribet Rick Salmon er tilknyttet selskapet Quickminds. Besøk nettsidene deres for å se hvordan de kan bidra til å gjøre deg til en bedre kommunikator ved å finstemme dine ord, din musikk og din dans. Sammen med kollega Tim Farish gjør Rick denne innsikten levende og tilgjengelig for deg på en spennende workshop som arrangeres i Oslo i desember. Klikk her for å lære mer om dette

8 Kommentarer

  1. Odd-Eirik Eriksen

    Meget godt innlegg, Rick. De aller fleste av oss har mye å tjene på å være mer bevisst på vår nonverbale kommunikasjon. Takk for påminnelsen. 🙂

    Svar
    • ricksalmon

      Takk Odd-Eirik. Jeg synes det er moro å analysere slik at jeg kan lære selv. For meg er det nesten utrolig hvordan én debatt kan endre et valg så mye.

      Svar
  2. Elin Ulset Nordseth

    Takk for nyttig påminnelse om viktige ting Rick :-). På nittitallet når jeg jobbet som selger ble vi filmet (!) for å se på hvordan gester vi hadde, det var smertefullt lærerikt.
    Jeg forsøker også å tenke mye på tonefall, hvilket tonefall man bruker. Engasjement og variasjon i stemmen er svært viktig men jeg synes også tonefallet er viktig. Det er nesten så sterkt at tonefall kan oppleves som en hersketeknikk.
    Takk igjen Rick 🙂

    Svar
    • ricksalmon

      Takk Elin. Jeg måtte le at du skrev «smertefullt». Det har jeg også opplevd. Jeg var ikke klar over så mange rare ting jeg gjorde før jeg fikk sett det på video. God coaching og ærlige tilbakemeldinger er viktige. Idag holdte jeg en presentasjonscoaching time for en fantastisk foredragsholder som heter Annicken Rød. Hun skal snakke på en internasjonal TED konferransen om en uke. Det er så moro å jobbe med intelligente og engasjerte mennesker. Neste uke skal vi begynne med ledelsesgruppene til ESPN og BP i London!

      Svar
  3. Cecilie Lund

    Det er alltid lettest å være opponenten, som ikke er blitt nedslitt av motstandernes og internasjonale sleivspark og beinkroker, som har mange uutprøvde ideer, som ikke har skuffet fordi politikken og valgløftene ikke lot seg gjennomføre pga motleierens intrigespill, som ikke må forfekte håp og programmer som ikke har bristet av mangel på fornuftens felleskap, som ikke har skuffede velgere og fortvilte og frusterte støttespillere; som ikke har erfart ondskapen i den andre leiren – og som ikke har to relativt små barn som må voktes døgnet rundt fordi ondskap er en del av hverdagen! Nå er det jo også bare Obama som har erfaringen i presidentstolen og ikke Romney. R er hvit, har flust med penger og atskillige flere år på baken, et velsmurt, kampivrig, optimistisk valgapparat og – INGEN utførte politiske gjerninger som kan angripes for å piske fram motvilje. Obama har en velutdannet, likeverdig partner ved sin side, en med folkets respekt og selvrespekten intakt, mens R har en «gammeldags» kone som formidler sitt romantiserte syn for å samle støtte til sin mann a la Kennedyene på 60-tallet. Obama virket/virker ledig, fri og humoristisk, snilt overbærende med R’s mindre velfunderte argumenter, mens hele Romney oser av at han er i angrepsposisjon, avhengig av «solid fotstøtte og doble håndgrep» for i det hele tatt å kunne formidle seg og republikanernes valgprogram. Ingen hemmelighet: Jeg heier på OBAMA. Det er ikke så veldig lenge siden KKK herjet som verst, da segregeringen skjedde med loven i hånden. HEIA – USAs demokrater har endelig klart å frigjøre den vestlige stormakten fra åket, fra skammen de har båret på siden USA ble samlet til en nasjon.

    Svar
  4. truls

    Flott artikkel, her var det nyttige tips for oss alle – thanks for sharing, Rick og Paal

    Svar
    • ricksalmon

      Hei Truls. Vi har alle noe å lære. – Rick

      Svar
  5. Lisbeth

    Hvis vi separerer innhold i debatten og diverse interessekonflikter, så er dette meget velegnede og interessante kommunikassjonsteknikker som jeg tror vi alle kan lære noe av. Takk for påminnelsen!

    Svar

Legg inn en kommentar

Alle artikler

kunsten å si nei

Kunsten å si nei med stil

|
Synes du det vanskelig å si nei uten å få dårlig samvittighet? Kanskje blir det lettere om du tenker at det å si nei nå er det minste ubehaget.
spilleregler

Det verste er ikke at han er slem, men at han er snill også

|
I det øyeblikket du aksepterer andre spilleregler for hva som er rett og galt enn de du selv tror på, er maktubalansen et faktum.
Mysteriet HR

Mysteriet HR

|
Moderne HR er misforstått. Og de misforstår seg selv.
HR funksjon elelr magiker?

Hva jobber du egentlig med?

|
Fortell meg hva din tittel er og jeg skal si deg hva du gjør. Eller…?
hybrid hverdag

Sosialisering i den hybride hverdag

|
Den hybride hverdag krever at ledere og HR-ansvarlige klarer å skape en felles kultur for læring og at ansatte er villige til å reflektere over sine egne verdisett.
styrkebasert ledelse

Problemet med styrkebasert ledelse

|
Parolen «kartlegg dine styrker og bygg videre på egenskaper du allerede er god på» er lettsolgt. Latskap er lett å like.
Det er en usikker tid. Men det er den tiden vi har

Det er en usikker tid. Men det er den tiden vi har

|
Jeg er egentlig en ganske ubekymret fyr. Men nå, ved inngangen til 2022, kjenner jeg at vi trenger mer enn et lyst sinn. Hva tenker du?
sinna på jobb

Hva gjør vi med sinnamenneskene i organisasjonen?

|
Å føle det vi føler, er en rett. Å eksponere følelsene ufiltrert er ingen rett.
samarbeid på tvers

Knus siloene og åpne øynene for andres perspektiver

|
Til syvende og sist handler samarbeid på tvers av fag om å verdsette det som er på utsiden av ens egen lille verden.

Litt klokere hver tirsdag?

Få en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. tilt.works ukebrev Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, og nå også med en oppsummering av de siste sakene en annen dag i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

%d bloggere liker dette: