Noen «uh» for mye og et vikende blikk kan være forskjellen på jobben som verdens mektigste statsleder og en som pleide å ha den. Rick Salmon viser deg hva du kan lære av hva Obama gjorde feil og Romney gjorde rett i den første presidentdebatten.
Ifølge Forbes Magazine («Romney danket ut Obama«) tapte Obama klart den første valgdebatten. Før debatten ledet han i alle meningsmålinger. 24 timer etter debatten hadde pendelen svingt i Romneys klare favør. Ord, musikk, dans
I politikken, som i næringslivet, er det ikke hva vi sier, men hvordan vi sier det som teller. Når jeg underviser kommunikasjonsferdigheter til foredragsholdere og talere, bruker jeg begrepene ord, musikk og dans.
- Ord er det vi sier – de ordene vi velger og strukturer av tale som vi bruker.
- Musikk er hvordan vi bruker stemmen – pitch, volum og modulasjonsteknikker. Dette er kommunikasjon som snakker mye sterkere enn ord.
- Dans er måten vi bruker kroppen vår, med ansiktsuttrykk, gester og holdning.
De færreste vil huske ordene Romney og Obama brukte forrige uke.
Men stemmen og kroppsspråket husker vi.
Så her er en kort analyse av debatten, med fokus primært på musikk og dans.
Det første møtet (dans): Kandidatenes første møte gir de første ledetrådene. Både Romney og Obama er høye, sterke menn og deres måte å hilse på hverandre reflekterer dette. Begge brukte da også den samme kraftgesten for å vise den andre hvem som er sjef. I det de håndhilste, grep de hverandres underarmer, smilte og så direkte inn i den andres øyne.
Øyekontakt (dans): Dansen fortsatte. Obama så ikke direkte inn i kameraet. Det gjorde Romney. Hans kontakt med publikum ble dermed mye sterkere. Mens Obama snakket til Romney, så sistnevnte rolig og direkte på ham uten overflødige negative ansiktsbevegelser. Mens Romney snakket til Obama, så Obama bort og ned. Ansiktet hans uttrykte skepsis.
Oppsummeringene forsterket ubalansen: Romney så kontinuerlig inn i TV-kameraene, mens Obama bare spanderte noen sekunder.
Ansiktsuttrykk (dans): Obama strammet ofte leppene. Hvis han smilte, virket det tvungent. Munnen smilte, men ikke øynene. Dette signaliserer ofte angst eller spenning til de som ser på. Han slikket dessuten leppene ofte, som er et tegn på spenning. Romneys poenger ble møtt med vikende blikk og spente kjevemuskler, noe som peker mot undertrykt sinne.
Obama hadde nok ingen god kveld.
Gester (dans): Gjennom hele debatten brukte Romney store gester bort fra kroppen, som gir inntrykk av åpenhet. Obama brukte mindre bevegelser som var nærmere kroppen hans. Dette kan indikere at han var mer selvinstruerende og kanskje tvilte på sine egne ord.
Disfluens (musikk): Når Obama snakket for andre gang i den første delen av debatten sa han «uh» eller «eh» ca 18 ganger i to minutter. Slike småord kalles «disfluens» og virker distraherende på taleflyten. Dette peker mot engstelse i begynnelsen av debatten.
Stemme (musikk): Romney hadde lidenskap i stemmen sin og viste mye mer følelser. Han varierte stemmeleie og volum fra lav til høy og tilbake. Dette gjorde at han virket mer dynamisk og engasjert. Obama gjorde ikke dette, som han så ofte ellers gjør i sine forberedte taler.
Struktur (ord): Romney fulgte egentlig ikke reglene i debatten. Han overkjørte ordstyreren flere ganger ved å insistere på å definere og forsvare sine poenger. Dette viser lederskap ved å ta ansvar for samtalen og ha en no-nonsense tilnærming. Romney understrekte også konsekvent sine poeng som nr. nr. 2, nr. 3 og så videre. Dette gjorde det lettere for publikum å følge med på hva han prøvde å si. Obama gjorde dette bare én gang i den senere delen av debatten, og stresset da bare punkt 1 og 2.
Føtter (dans): Ofte kan føttene fortelle deg mye om en persons sinnstilstand. Når vi ser på Obamas føtter på podiet ser vi at tærne har bakkekontakt, mens hælene er i luften. Han flyttet vekten fram og tilbake ofte. Når en person gjør dette, kan det være fordi personen føler ubehag, og helst vil gå. Ubevisst forteller Obama at «jeg kan ikke vente til denne debatten er over». Romney hadde føttene godt plantet en skulderlengde fra hverandre, og han syntes å være balansert og trygg.
Se inn i kamera (dans): Da han kom med sine oppsummerende uttalelser unnlot Obama å snakke direkte til de 40 millioner seerne over hele verden. Han så ikke på dem, men ned og til siden.
Romneys siste appell til publikum fikk ekstra kraft ved at han så direkte inn i kamera. Han dro full nytte av muligheten. Romney virket mer avslappet og i kontroll gjennom hele debatten.
Du syns kanskje jeg er for hard mot Obama eller overdrevent analytisk overfor begge kandidatene. Jeg er en stor tilhenger av Obama, men disse mennene er begge offentlige figurer som er vant til å stå på en scene med kameraene rettet mot seg. Deres innsats denne kvelden i forrige uke overrasket virkelig millioner av seere.
Totalt sett gjorde Romney en betydelig bedre figur, og fremstod som en bedre kommunikator. Obama var mer nølende og stakkato. Han gjentok ord og serverte mange «uh». Dette brøt flyten i kommunikasjonen, og han var rett og slett ikke hva vi normalt ville forventet fra Obama.
Så hva kan du lære av dette?
Hvis utfallet av valgkampen i USA kan avgjøres av deltagernes evne til å tale med kropp og stemmeleie, så kan det sikkert også være avgjørende for deg i andre mindre globalpolitiske situasjoner. Ved å studere og ta etter mesterne kan du lære mye. Mitt beste tips er at du studerer hva de gjør og plukker det fra hverandre for å finne ut nøyaktig hva hver enkelt komponent i kommunikasjonen bidro med, på godt eller vondt.
Ord – musikk – dans
Ukens gjesteskribent Rick Salmon er tilknyttet selskapet Quickminds. Besøk nettsidene deres for å se hvordan de kan bidra til å gjøre deg til en bedre kommunikator ved å finstemme dine ord, din musikk og din dans.