Et foredrag om generasjon Y fikk meg til å ane hva radiolyttere i USA følte da de ble utsatt for «The War of the Worlds».
Da H.G. Wells’ «The War of the Worlds» ble sendt som radioteater i USA i 1938 ble de første 40 minuttene av det timelange hørespillet presentert som en serie nyhetsmeldinger som beskrev en pågående invasjon av marsboere.
Det brøt ut panikk i befolkningen.
En ulmende følelse av panikk var også hva jeg satt igjen med etter å ha lyttet til 22 år gamle Even Sandvold Roland i forrige uke. Han fortalte besøkende på Mediaplus sin Minimediamesse om generasjon Y.
Ulike generasjoner har åpenbare særtrekk som gjør at man kan sette en slags merkelapper på dem. I dagens samfunn lever baby boomere, generasjon X og generasjon Y side om side, mens generasjon Z (også kalt iGenerasjonen – muligens fordi de er født med en iPod i øret) er i ferd med å vokse opp.
Akkurat som etterkrigsgenerasjonen fødte og spant myter om sine egne barn, og baby boomerne gjorde det samme med X-generasjonen, lager vi nå myter om generasjon Y.
Det er myter som i blant får meg til å lure på om denne generasjonen egentlig er en ny, fremmed art som er i ferd med å invadere planeten vår.
Even Sandvold Roland er bare en av mange budbringere om den nye generasjonen, og han forteller bedre enn de fleste og med overbevisning om hvordan og hvorfor generasjon Y – oppvokst som de er med internett som en like naturlig del av hverdagen som vann i krana – vil måtte få oss til å tenke helt på nytt.
Det er en «generasjon drittunger» som står der og krever sine selvsagte rettigheter, forteller han.
Det er tankevekkende, men stemmer ikke helt overens med min virkelighet.
- Der mytene varsler om en generasjon bortskjemte, selvsentrerte «meg-meg-meg» mennesker, er ungdom jeg kjenner ansvarlige, ambisiøse, hardt arbeidende og langt mer opptatt av tradisjoner enn deres foreldre.
- Der mytene forteller om en generasjon som ikke er opptatt av samfunn og politikk, inneholder min virkelighet nysgjerrige, faktasøkende, samvittighetsfulle og reflekterte unge mennesker som byr på spennende og tankevekkende diskusjoner.
- Der mytene forteller om en generasjon som krever å få jobbe hvor og når de vil med det siste av teknologi, viser virkeligheten meg en generasjon som søker mot eldre, erfarne kolleger for anerkjennelse og læring. (Problemet er bare at de eldre sjelden er til stede, for de jobber hvor og når de vil.)
- Der mytene forteller om mennesker som lever sitt sosiale liv kun på Facebook, forteller virkeligheten om en generasjon som gjennom nettet har fått et større perspektiv og toleranse for andre kulturer og levesett.
Jeg påstår ikke at generasjon Y ikke finnes, men jeg vil påstå at de unge som passer til trendspotternes beskrivelser er en marginal gruppe på verdensbasis, som først og fremst består av barn av hvite middelklasseforeldre i den vestlige verden.
Selv blant disse er de et mindretall som før eller siden vil bli stilt overfor noen ubehagelige valg.
Det store flertallet tror jeg vil vise seg å bli den fineste generasjonen vi har hatt på hundre år.
Selv om det slett ikke er sikkert at fremtidens norske ledere er fra Norge.
Dommedagsprofetier er fristende lett å formidle. På midten av 90-tallet gjorde jeg selv noen stunt i så måte, da jeg og et lite knippe andre varslet en snarlig og total revolusjon av praktisk talt alt på grunn av nettet, – som omtrent på den tiden ble oppgradert fra 300 bps til 2.400.
Mye av det vi spådde den gangen er virkelighet i dag.
Men det tok halvannet tiår lenger enn vi trodde.
Jeg lærte at det er lett å overvurdere utviklingen i et toårsperspektiv, og lett å undervurdere den i et tiårsperspektiv.
Joda, verden endrer seg, og takk for det, men like mye som verden skal tilpasse seg generasjon Y, skal generasjon Y tilpasse seg verden.
Og enten vi snakker om generasjon X, Y eller Z:
Folk er folk.
Og ting tar tid.
God tirsdag.
Hei Paal, spennende å følge dine innlegg. Jeg har også hørt Evens foredrag og gjort meg noen tanker om innholdet. Med 30+ års arbeidserfaring hvorav over halvparten som leder, så har jeg sett spor av en liknende utvikling. Riktignok innen faglige områder hvor man ser at «biene følger dronningen» og i et svært begrenset omfang. Så lang så har dette gitt arbeidsgiver en begrenset utfordring, men det scenarioet Even beskriver er lang mere omfattende. Det innebærer jo at man som arbeidsgiver risikerer å ikke ansette en person, men en «community». I utgangspungtet en besnærende tanke da en «community» i ytterste konsekvens kan være en komplett «infrastuktur», men hva er konsekvensene når personen, altså «communitien» eventuellt forlater selskapet? Og hva om den som representerer ledelsen i selskapet også er i en «community»? Vil selskapsstrukturer overleve? Hva med selskapshistorien? Erfaringer etc? Hva med nøytralitet i anskaffelsesprosesser? som et eksempel. Hva med loyalitet? Blir det til «communitien» eller selskapet? Noen interressante spørsmål jeg har stillt meg selv uten å ha noen gode svar.
Takk for din kommentar, Bjørn. En utfordring jeg har i forhold til denne tematikken er at jeg måtte gå midt i foredraget, så jeg tar utgangspunkt i det inntrykket jeg satt igjen med etter de 20 eller så første minuttene. Dette med communities vs selskapsstrukturer er interessant. Er selskapene til for menneskene eller omvendt? Vil suksesskriteriene endre seg, slik at det ikke bare handler om å tjene mest mulig penger, men at de som er knyttet til selskapet skal leve et mest mulig rikt liv? Hvis svaret på disse to spørsmålene er ja, og det er mulig å leve av lidenskap og entusiastiske medarbeidere, så spiller det egentlig ingen rolle hva slags strukturer som eksisterer. De mest hensiktsmessige måtene å organisere seg på vil materialisere seg, enten det er klassiske aksjonæreide enheter eller løst sammensatte «communities».
Men litt av utfordringen her er selve arbeidshypotesen om generasjon Y. Er den korrekt? Målinger av hvilke verdier og holdninger «generasjon Y» har er på kollisjonskurs med hva Y-spotterne holder frem. Se for eksempel http://www.computerweekly.com/news/2240117517/Generation-Y-is-a-myth og http://www.management-issues.com/2011/10/7/research/the-gen-y-myth.asp
Enig. Dagens tenåringer blir nok den beste generasjonen hittil. 🙂
Mindre alkohol, mer folkeskikk, mer kunnskapsrike, mer sosiale, mindre trangsynte.
Statistikken sier at ungdom drikker stadig mindre. (Har vært vakt på ungdomsskolejuleball to år på rad nå, med 650 elever. Oppdaget/beslagla totalt 1(!) flaske og så max 4-5 elever med promille). De er mer sosiale også utenfor nettet, mye også på grunn av nett-sosialisering.
Hei, Paal! Takk for interessant kommentar. Tror du hadde fått mer ut av foredraget hvis du hadde sett hele. Dessuten skulle jeg gjerne fått sagt hei! Jeg vet godt hvem du er, og har fulgt deg siden du skrev for Startsiden i 2006.
Hadde du blitt i et kvarter til ville du også sett at jeg i det store og det hele er enig med deg. Grunnen til at jeg lagde dette foredraget er at jeg vil mytene om min generasjon til livs. Jeg tror debatten om hvorvidt vi er late og bortskjemte utelukkende er destruktiv, og jeg synes det er synd at debatten har blitt preget av f.eks. «naverne».
Derfor reagerer jeg på at det i innlegget ditt virker som om jeg nettopp ønsker å forsterke disse mytene, og å spre dommedagsprofetier. Det er veldig langt fra sannheten. Jeg holder variasjoner av dette foredraget 3-7 ganger i måneden, totalt for ganske mange tusen mennesker, og ingen har noensinne sittet igjen med det inntrykket før.
Foredraget mitt er basert på etterhvert ikke så rent lite forskning, fordi det er nettopp det jeg ønsker at debatten skal bygges på. PwC-studien «Managing Tomorrows People», Achievers-studien «Class of 2012», og en rekke globale studier fra Towers Perrin, for å nevne noen.
Dette blir den fineste generasjonen Norge har sett på lenge, men jeg tror også det blir en av de mest krevende generasjonene å ta inn i arbeidslivet. Her kan man peke på mange ulike tendenser. De har blitt vant med en verden hvor alt skjer raskt, enkelt, og effektivt, og de forventer å møte verktøy og systemer med de samme egenskapene på jobb.
Vi kan ikke strukturere bedriftene våre på samme måte som vi gjorde på 70-tallet, gitt den verdenen vi lever i. Kall det hva du vil – nettverksbaserte strukturer, kompetansebasert oppbygning av firmaet, eller en gründers tankesett. Næringslivet trenger endring, og denne generasjonen kommer til å være med på å drive det frem. Noen ser på det som en utfordring, jeg ser på det som en mulighet.
Eller, for å si det enda enklere: debatten om min generasjon har vært dominert av mennesker som klager over at det blåser. Jeg vil heller bygge vindmøller.
Jeg ser at vi egentlig er ganske enige, Even, og ja, det er klart jeg skulle fått med meg hele foredraget. Men det jeg fikk med meg var nok til å minne meg om at jeg lenge har tenkt jeg skulle skrive denne artikkelen, og det du sa ble bare en utløsende faktor og aktuelt bakteppe i så måte.
Men jeg ser at du ikke er noen typisk «dommedagsprofet», og beklager om det inntrykket ble hengende med av artikkelen min. Jeg vet jo hvordan en dommedagsprofet ser ut, jeg ser ham hver morgen og kveld når jeg pusser tennene. 🙂
Så til dine refleksjoner om forestående endringer: Hvis nye strukturer viser seg å gi mat på bordet, tak over hodet, tilfredse medarbeidere og rike aksjonærer, så er det nye strukturer vi skal ha og vil få. Markedet er viselig innrettet sånn.
Men blir det for krevende for de etablerte strukturer å ta dette inn over seg, er faren stor for at de mest typiske representantene for generasjon Y blir arbeidsledige, med mindre de har noe helt unikt som andre, mindre krevende arbeidstakere ikke kan tilby.
I noen tilfeller har de dette helt unike. Store talenter kan tillate seg store nykker. Men jeg er redd brorparten av generasjon Y i likhet med generasjon X er sånn midt på treet, og som oss andre må finne seg i at det finnes spilleregler og etablerte strukturer å forholde seg til. Ikke bare det: De vil antagelig vise seg å være komfortable med både spillereglene og strukturene.
Jeg er ikke uenig i at næringslivet trenger endring, spesielt med henblikk på å se seg selv som en deltaker i storsamfunnet. Dette er en trend som allerede er i gang, og som ledes an av selskap i land vi kanskje ikke kunne forestille oss. Se på indiske Tatas måte å tenke samfunnsansvar som en del av forretningsstrategien for eksempel. Dette er nok et tankesett som er godt tilpasset verdiene og holdningene i generasjon Y, og det at du utfordrer norsk næringsliv på dette er fantastisk bra. Fortsett med det.
Helt enig, Paal. Jeg tror at næringslivet og arbeidsplassene vil endre seg ikke (bare) fordi det er et krav fra de unge, men fordi det er lønnsomt og forretningsmessig smart.
Hvor omfattende endringene vil bli, og hvor mange av ambisjonene/kravene som faller bort fordi de ikke er gjennomførbare etc, er derimot verre å spå. Akkurat nå ligger det fantastiske muligheter foran næringslivet, og mye upløyd mark. Det er svært få (om noen bedrifter) som for eksempel har klart å virkelig hente ut verdien av å bruke sosiale teknologier til internkommunikasjon, ledelse, HR og opplæring, og å få disse til å spille sammen. De som klarer å tenke konseptuelt og se mulighetene her, vil utvilsomt vinne mye på det.
Takk for den.