Følgende lille anekdote kan være nyttig å ta med seg mens livets brusende elv sender deg fossende mot havet, og du ikke er helt sikker på hvordan dette skal ende.
En vismann vinner en pris for sin hingst på et show. Naboen kommer begeistret over for å gratulere ham. Vismannen er verken glad eller uglad. Han svarer bare stille, men klart: «Hvem vet hva som er bra og hva som ikke er bra?»
Hesten blir stjålet. Naboen kommer igjen over, denne gangen for å dele sin forbitrelse over dette simple tyveriet. Men den kloke mannen er like rolig. «Hvem vet hva som er bra og hva som ikke er bra?», svarer han.
Noen dager senere rømmer hesten fra sine tyver. På vei hjem kommer den over en flokk villhester. Hesteflokken blir med sine nye leder hjem til vismannen, som plutselig er eier av ikke bare én hest, men en hel flokk.
Naboen deler igjen sin begeistring over denne lykkelige tildragelse med vismannen, men den gamle mannen svarer akkurat som før. «Hvem vet hva som er bra og hva som ikke er bra?»
Den gamle mannens sønn forsøker å ri inn hestene neste dag. Det går ikke helt som planlagt. Sønnen kastes av hesten og brekker beinet.
«Huff da, så leit», sier naboen, litt mindre overstrømmende nå.
Vismannen er like stoisk og kategorisk i sitt svar. «Hvem vet hva som er bra og hva som ikke er bra?»
Dagen etter kommer keiserens soldater forbi og tar med seg alle friske unge menn i krigen.
Den gamle mannens sønn, med sitt brukne bein, blir vraket som soldat, og slipper å dra i felten.
Naboen undrer seg igjen, men holder sine tanker for seg selv denne gangen.
«Hvem vet hva som er bra og hva som ikke er bra?», tenker han med seg selv.