Fins det likhetstrekk mellom en «Ibas» og en «Miljøhuset Gnisten»? Ja, og de er mer grunnleggende enn du tror.
I min tid som datajournalist ble jeg kjent med Ibas, et forbløffende og imponerende selskap på Kongsvinger. Ibas rekonstruerer data etter diskkræsj, og det gjør de veldig bra.
Ibas fant fotfeste i en del av verdikjeden i kunnskapsindustrien som handler om å redde stumpene når komponentene i maskineriet havarerer.
Jeg besøkte dem en gang, og husker at jeg følte sterkt den faglige stoltheten selskapet utstrålte.
De er dyktige i det de gjør, og de vet det og er stolte av det.
Ibas er en naturlig del av verdikjeden i kunnskapsindustrien.
Det er de du ringer når det ikke fins noen backup.
Nylig holdt jeg et foredrag på ASVLs fagkonferanse. ASVL er en arbeidsgiverforening for virksomheter som på mange måter gjør det samme som Ibas gjør.
De gjenvinner og rekonstruerer utbrente og havarerte komponenter fra kunnskapsindustrien.
Forskjellen er at ASVLs «komponenter» er av kjøtt og blod.
Likheten er at heller ikke her finnes det noen backup.
230 små og store bedrifter spredd over det ganske land tar inn mennesker som har falt ut av arbeidsmarkedet, eller som aldri er kommet inn i det.
Det er et viktig arbeid. I et samfunn hvor verdiskapningen gjøres i hjertene og hjernene, er hver eneste en av disse «komponentene» som ikke er med i verdikjeden et tap.
Men de ser det ikke selv.
Mens de ansatte i Ibas ser sin egenverdi og sin klare plass i verdikjeden, er følelsen av egen betydning mer uklar i ASVLs medlemsbedrifter. Jeg tror de 230 ASVL-bedriftene — pålegget i en sandwich med NAV over, under og på siden — ser seg selv som et sidespor i samfunnsmaskineriet.
I et sivilisert samfunn er det en selvfølge å reparere ting som går i stykker eller ikke fungerer.
Min påstand er at disse bedriftene hører til i hovedsporet, som en naturlig del av verdikjeden.
Vårt egenbilde danner utgangspunkt for hvordan omverdenen ser oss. Hvis vi ser på oss selv som trollmenn og magikere som henter gull av skrap, ser verden det samme. Hvis vi ser på oss selv som bakkemannskap på skraphaugen, er det hva verden ser også.
Den franske antropologen Claude Lévi-Strauss mente at identitet ikke hadde konkret eksistens i seg selv. Han sa «hva som betyr noe er ikke hvem vi er, men hva vi og andre tror at vi er».
Identitet er et valg. For ASVL-bedriftene, for Ibas, for deg og meg gjelder dette: Hvis du vil at verden skal se deg for hva du er, må du først tilpasse hva du ser i speilet.
Og det sitter ikke i øynene.
Det sitter i hodet.