Hvorfor respekterer vi noen ledere selv om de oppfører seg som en bavian sluppet løs i fruktbutikken?
Vi har alle våre historier om lederskap. Forunderlig mange av dem vil inkludere en leder hvor et utsagn dekker det meste: Han var en drittsekk.
Men disse lederhistoriene målbærer ikke alltid frustrasjon og oppgitthet. Oppsiktsvekkende ofte fortelles de med beundring.
Når beundrer vi en drittsekk, og når finner vi ham kun avskyelig?
Forskjellen ligger i det enkle ordet integritet.
Integritet kommer fra ordet integer, som betyr hel. Et godt norsk uttrykk er ordet helstøpt.
Den helstøpte drittsekken står på et solid fundament. Han er konsistent i sin avvikende adferd. Han er forutsigbar i all sin uforutsigbarhet. Han vil noe som er større enn seg selv.
Det syns, og det gir tillit, respekt og et ønske om å følge.
Men balansen mellom en beundret drittsekk og en vi bare må tåle er hårfin, og det er lett å trø over streken.
En lekse IMF-sjefen Dominique Strauss-Kahn lærte av en stuepike på et hotell i New York.
En lekse Donald Trump ennå ikke har lært.
Norge er et romslig samfunn. Vi har og har hatt relativt mange kontroversielle og fargerike lederfigurer, både i næringslivet, det offentlige og i politikken.
Ikke alle er helstøpte.
Men alle har hatt mot til å være annerledes.
Det er noe av det farligste og modigste et menneske kan gjøre.
Det er lederskap slik lederskap skal være.
Del gjerne dine historier om ledere som våget å være annerledes i på mail.
Første gang publisert i 2011, oppdatert i november 2020.
Jeg var i det provokative hjørnet da jeg skrev denne saken i morgentimene i dag. Mange har latt seg provosere, men kun via epost. Hvem blir den første som tar til motmæle her på nettsidene? 🙂
Noen må sette hale på grisen, sånn er det bare.
Grensen er som du sier hårfin mellom det å bli beundret og det å bli sett ned på. Tror du er ganske så nær den grensen med dette blogginnlegget.
Bare du selv er klar over grensen er det helt OK å provosere. Provokasjoner fører til tankevirksomhet, først som forsvar, etterhvert skjønner man at man kommer videre av å bli utfordret slik.
Touché, Ragnhild. Takk for denne, jeg fortjente den.
Litt bakgrunn: Dette var en sak som ble skapt etter at jeg måtte gi opp å skrive den jeg egentlig hadde tenkt å lage denne morgenen – en om marginaliserte stemmer (den ville nok du likt). Etter å ha sittet fra 03:15 til 06.30 og knotet med den egentlige saken, måtte noe gjøres. Jeg tenkte på et annet tema som har opptatt meg, dårlige ledere med en misjon. Store forfattere, kunstnere og ledere er ofte «uspiselige» når du kommer på nært hold. Vi tilgir dem imidlertid hvis de tilfører oss noe av verdi, og vi ser at de drives av noe utenfor dem selv. Steve Jobs fremholdes ofte som en leder som kan passe denne beskrivelsen. Men det ble litt for unyansert, jeg ser det. Det skal jeg hente læring av.
Jeg syns bloggposten var helt grei. Vi trenger å bli minnet på flokkmentaliteten vår, at vi følger etter og beundrer den som blir sett på som leder for flokken. Og da kan en slik provoserende tekst være fin.
For meg er det et etisk dilemma her. Skal man vise at det er flere sider ved en sak? påpeke at kritikeren også er i en gråsone, eller skal man la det gå? Han har jo rett.
Det har noe med å være mer katolsk enn Paven eller pragmatisk. Er vondt hvilken finger man skjærer seg i.
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om gjess og jegersmenn
Et svin er et svin er et svin…tenkte jeg umiddelbart. Helstøpt drittsekk blir for meg en stor selvmotsigelse! Synes også at konseptet med den «kule»drittsekken er et konsept som henger igjen fra tradisjonell lederskapstenking. Og vi har vel kommet litt lenger nå i dette årtusen..? Okay,det kan være morsomt å se Madmen-serien, men jeg ville aldri vært ansatt der…