tilt | Bare bra ... | folk | Livet på den andre siden

Livet på den andre siden

tirsdag 6. september 2011 @ 06:45

7. september 1996 kl 13:13 tikket en epost inn til meg. Den var det første hammerslaget i det som skulle bli en gigantisk oppussing av innsiden av mitt hode. Avsender var en viss Kirsti.
Av Paal Leveraas

Mailens avsender var en viss Kirsti. Som fersk, nysgjerrig nettbruker, la hun merke til at navnet mitt var merket med blå skrift og understreket. Hun klikket på teksten, og opp spratt et epost-vindu. Kort tid etter var mailen sendt.

«Jeg skvatt skikkelig da jeg fikk svar nesten med det samme», fortalte hun meg senere. «Hadde liksom ikke helt forestilt meg at det var et levende menneske i den andre enden.»

Kirsti ble min første virtuelle venn. Vi mailet, chattet, og en stund flørtet vi kanskje bittelittegrann også.

I morgen har vennskapet vart i 15 år.

Det tok tid å bli kjent. Kirsti var tilbakeholden med opplysninger om seg selv. I lang tid visste jeg nesten ingenting om henne, bortsett fra navnet.

Men en dag fortalte hun om noe hun hadde skrevet:

«Ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.»

«… artikkelen som jeg skrev handler om: ‘Å leve, eller (la) dø?’. Og da i relasjon til valg og konsekvenser knyttet til hjemmerespiratorbruk. – Så kan du jo grunne litt på hva i huleste….?!»

Jeg grunnet veldig på det.

Snart lærte jeg at Kirsti har en medfødt, uhelbredelig og progressiv sykdom som heter spinal muskelatrofi, type II. Hun skulle vært død. Allerede den gang jeg ble kjent med henne var hun rundt gjennomsnittlig levealder for andre i hennes tilstand.

Men ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.

Hun lever på trass, og hun lever bedre, sterkere og mer intenst enn mange andre jeg kjenner.

Kirsti Cath Dahle

Kirsti kan ikke selv føre sigaretten til munnen med de lange, blålakkerte neglene sine. Når hun vil ha en slurk av kaffen, gir hun et usynlig vink, og en av hennes assistenter iler til og løfter den diskret opp til de leppestiftrøde leppene hennes. Når hun daglig triller ut av soverommet i sin 200 kg tunge rullestol med joystick, er hun alltid nystelt, sminket og behørig besmykket.

Det er ingen ydmyk, underdanig stakkars-meg-person som kommer rullende. Det er en stolt, feiende flott lady med lynskarpt blikk og en enda skarpere tunge. Med seg har hun en aura av glamour som gjør at du fort glemmer kjøretøyet hun aldri kan sette fra seg.

Bortsett fra glamouren, lever Kirsti et liv så tilnærmet likt ditt og mitt som det er mulig.

Og det gjør hun fordi hun har fått et verktøy.

Verktøyet kalles BPA.

Det står for borgerstyrt personlig assistanse.

Når Kirsti begeistret forteller at hun har lagd en lekker gourmet-middag, eller har vært ute og stelt i hagen, så har hun det, selv om hun selv ikke har gjort de fysiske bevegelsene som skal til.

Hennes forlengede armer sitter på en stab av profesjonelle, personlige, håndplukkede assistenter betalt av det offentlige, men under ledelse av den ubestridte toppsjefen som troner på taburetten sin.

Kirsti har reist over store deler av kloden. Hver reise er som en liten sydpolekspedisjon hva gjelder forberedelser. Forleden uke ringte hun meg fra bilen. Hun ville jeg skulle sjekke noe på nett for henne. Hun var på vei til Gardermoen, etter kvelden før å ha fått nyss om en ledig billett til en Supertramp-konsert i Monaco.

Impulsreiser av dette slaget kan ta pusten fra hvem som helst. For en person som er avhengig av 1-2 assistenter i all sin våkne tid, og som kommer med en bagasje i form av en rullestol det må tre mann til å løfte, er det tilnærmet galskap.

Men galskap stopper ikke Kirsti.

Ingenting stopper Kirsti.

Hun har fått de rammene hun har fått, og hun sprenger dem med glede.

Så, standardspørsmålet: Hvorfor forteller jeg deg dette?

For å vri litt på et gammelt jungelord: Fordi hun fortjener det.

Men det er ikke den viktigste grunnen. Viktigere er at du, som til helgen skal gå til valg, fortjener å høre om det.

Vennskapet med Kirsti har lært meg noe om takknemlighet.

Takknemlighet når jeg svetter meg gjennom joggeløypa mi. Takknemlighet når jeg står ovenfor tilsynelatende uoverkommelige hindringer i livet mitt. Takknemlighet når jeg denne tirsdag morgen, med verdens største selvfølgelighet, tar en pause i skrivingen, og lett og ubesværet og helt av meg selv går ut på kjøkkenet for å fylle opp kaffekoppen min.

Takknemlighet og ydmykhet.

Og frustrasjon.

«I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks.»

Kirsti er en hverdagshelt og en rollemodell, ikke bare for andre funksjonshemmede, men for oss alle. Hun er et levende bevis på at begrensninger er noe som først og fremst sitter i hodene våre. I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks. Hun har aldri mottatt uføretrygd, men tjent til livets opphold ved å jobbe. Sin yrkeskarriére har hun foreløpig toppet ved å bli gründer. Nesten 50 år gammel startet hun OptimalAssistanse AS, som i dag har flere ansatte og er på sterk opptur.

Uten den innebygde viljen og staheten ville dette ressurssterke mennesket vært på institusjon i dag.

Slik historien om Mari Storstein og Stine Macklar, som ble fortalt på TV2 nylig, så godt illustrerer.

Den ene lever et selvstendig liv, den andre bor på institusjon.

Kommunene de bor i bestemmer hvilket liv de skal få leve, og om menneskerettigheter vi andre tar som selvsagte også skal gjelde for dem.

Sånn kan vi ikke ha det.

God tirsdag.

Og godt valg.


PS; Hva det stod i den første mailen fra Kirsti? Det stod: «Hei! Bare sånn aller hastigst; dette var virkelig artig lesing!  En blir rent misunnelig når en oppdager at noen skriver såååå godt!! Fortsett med det.» Jeg er neimen ikke sikker på hvilken artikkel hun viste til, men jeg tror det enten var denne eller denne

PS 2: Kirsti døde i desember 2015.

PS 3: Optimal Assistanse er i dag en del av Ecura. 

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

"*" obligatorisk felt

Navn*

Litt klokere

Ukentlige nettmøter hvor vi gjør hverandre litt klokere. Du må være logget inn som medlem for å melde deg på.

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av «kloke hoder» (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

6 Comments

  1. Mka

    Nydelig skrevet, Pål. Sterkt! Jeg sitter her med tårer i øynene. Takk til både deg og Kirsti.

    Reply
    • Paal Leveraas

      Så, så. Ikke gråt. Det ordner seg. 🙂 Men takk i alle fall.

      Reply
  2. Nina

    takk til Kirsti for at du delte, det gjorde at jeg også fant Paal 🙂

    Reply
    • Paal Leveraas

      Da er vi henne begge skyldig en takk, Nina.

      Reply
  3. Frank Rasmussen

    Nå ble jeg både ydmyk og tankefull, her klager man på en plagsom forkjølelse eller tannverk. Og så finnes det sånne mennesker der ute, og jeg lurer litt på hvem som er handikappet.Sånt livsmot skulle vi sett mere av, ikke alle klager og problemer vi er omgitt av. Tankevekkende…….

    Reply
  4. Frank Rasmussen

    Nå ble jeg både ydmyk og tankefull, her klager man på en plagsom forkjølelse eller tannverk. Og så finnes det sånne mennesker der ute, og jeg lurer litt på hvem som er handikappet.Sånt livsmot skulle vi sett mere av, ikke alle klager og problemer vi er omgitt av. Tankevekkende…….

    Reply

Submit a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

På forsiden nå

kostbar ledelse

Kostbar ledelse

|
Den menneskelige kostnaden er alltid for høy, men vet du hva det i kroner koster å miste en person?
Kunstig intelligens endrer arbeidslivet: Hva kan vi forvente?

Kunstig intelligens endrer arbeidslivet: Hva kan vi forvente?

|
Vårt Litt klokere nettmøte den 18. april skal handle om hvordan kunstig intelligens påvirker arbeidslivet. AI-feberen har eksplodert, og teknologien har allerede stor innflytelse på hvordan vi jobber, noe denne artikkelen er et eksempel på.
Bærekraftig HR: Når mennesker, planet og profitt møtes

Bærekraftig HR: Når mennesker, planet og profitt møtes

|
Hvordan kan HR bidra til bærekraftsstrategien og selv bli bærekraftig? Modeller er ikke nok. Men de kan være et startpunkt.
Ingen grunn til panikk?

Ingen grunn til panikk?

|
En konferanse i regi av Samfunnsbedriftene og et møte med en professor har gjort meg litt mer optimistisk for et samfunn hvor alle, også næringslivet, tar ansvar for en bærekraftig fremtid.
helsestrategi for dine ansatte

Har du husket helsestrategi for dine ansatte?

|
Målet med en helsestrategi er at alle ansatte har fysisk og - ikke minst - psykisk overskudd.
myteknusing

Når en «bløff» blir «sannhet» fordi den gjentas ofte nok

|
Det er meningsløst å bringe videre en generell påstand om at 70 prosent av alle endringsinitiativ mislykkes.
Vi kan ikke overlate til andre å redde planeten

Vi kan ikke overlate til andre å redde planeten

|
Selskaper som i dag ikke har en bærekraftstrategi som de etterlever, har ikke livets rett.
Dagen før kvinnedagen: Den langsomme reisen fra én normal til en annen

Dagen før kvinnedagen: Den langsomme reisen fra én normal til en annen

|
Det er kvinnedag i morgen. Og som alltid hører vi røster som hevder at i Norge er vi nå så likestilte at kvinnedagen ikke trengs mer. Men dagen går ikke ut på dato før den gamle normalen er byttet med en ny hvor «likestilling» er en selvfølgelighet.
Varför inte tvärtom

Kunsten å tenke motsatt: Hva om vi ansatte gründerne på fastlønn?

|
Gründervirksomhet er bygget på risiko, stor fallhøyde og mulighet for store gevinster.

tilt.møteplasser

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.