tilt | Signert | Tirsdag morgen | Sprekken som slapp lyset inn

Sprekken som slapp lyset inn

tirsdag 30. august 2011 @ 06:00

Vi har grunn til å være stolte av hvem og hvordan vi var etter den dagen i juli. Men etter stoltheten kommer det også en følelse av ansvar. I ettertid er det et stort spørsmål som henger igjen.
Av Paal Leveraas

There is a crack, a crack in everything. That’s how the light gets in.

Leonard Cohen

Disse ordene fra Leonard Cohen har kvernet i hodet mitt siden 22. juli.

Siden jeg hørte dem første gang har ordene vært viktige for meg.

Det er ord som minner om at vår utilstrekkelighet er det som gir rom for vekst.

Gjennom sprekker i asfalten stikker løvetann frem.

Gjennom sprekker i fasaden slipper lyset inn.

Det er ord som har betydd mye for meg. Og etter den 22. juli har betydningen av ordene vokst seg veldig mye større.

Eksplosjonen og de knatrende maskingeværsalvene flenget opp en sprekk i vår tilværelse som strakte seg fra Oslo til Utøya.

Vi stod rystet og sjokkert tilbake.

Vi gråt, vi sørget, vi raste.

Men gjennom tårene skimtet vi noe.

Ut av flengen strømmet det lys og varme.

Det var som en portal inn i en parallell virkelighet, og i noen dager og uker levde vi i denne virkeligheten. Gatene i Oslo var lunere, ansiktene mildere, omsorgen større. Hat ble besvart med kjærlighet, våpen ble møtt med roser, og splittelse med samhold.

Den uventede reaksjonen fanget oppmerksomheten til en hel verden. De sperret øynene opp og vendte seg mot oss; først i forskrekkelse og avmakt, så i forundring. Nesten 70 år etter fulgte de Franklin D. Rooselvelts oppfordring fra september 1942:

Hvis det er noen som fremdeles lurer på hvorfor denne krigen utkjempes, la ham se til Norge. Hvis det er noen som lever i den villfarelse at denne krigen kunne vært unngått, la ham se til Norge; og hvis det er noen som tviler på at demokratiet vil vinne, sier jeg igjen, la ham se til Norge.

Franklin D. Roosevelt

Men fliken glir langsomt igjen. Tingene vender tilbake til det normale. De gode, kjærlig vitende, uegennyttige smilene i gatene er borte.

Og noe blir likevel tilbake: En følelse av å ha sett en annen måte å leve livene våre på, – som om vi har hatt en kollektiv nær døden-opplevelse. Opplevelsen av å ha vært i nærheten av noe ufattelig stort lever videre i våre sinn.

Vi har grunn til å være stolte av hvem og hvordan vi var etter den dagen i juli. Men etter stoltheten kommer det også en følelse av ansvar.

Vi har gjennom Nordahl Griegs gjenfunne strofer lovet hverandre å ta vare på skjønnheten og varmen.

Som om vi bar et barn varsomt på armen.

Mange føler dette ansvaret på kropp og sjel. Den siste tiden har representanter for tre ulike grupperinger tatt kontakt med meg omtrent samtidig, men helt uavhengig av hverandre. Alle tre med et dypfølt ønske om å finne måter å holde fast ved det som vokste fram i oslogatene i juli.

Ikke det onde, men det gode.

Hvis dette skjer i min lille verden, er jeg overbevist om at det skjer mange andre steder.

Noe sprenger seg fram og vil ut i lyset, som løvetann gjennom asfalt.

I julidagene 2011 var vi i forbausende liten grad opptatt av hvem som gjorde hva mot hvem. Nå i ettertid ligger i stedet et helt annet spørsmål på tunga:

Hva er det som prøver å skje her?

God tirsdag.