«Vi har møtt fienden og han er oss», sa tegneseriefiguren Pogo en gang, riktignok om et helt annet tema enn dagens.
Jeg hadde tenkt å gjøre Tirsdag morgen til en katastrofefri sone. Men to og en halv uke etter 22.07 er det bare å konstatere: Å skrive noe i disse dager er svært vanskelig uten å snakke om massedrapene i juli.
Det er noe som fremdeles fyller hele vår kollektive bevissthet til de grader at det er nesten umulig å komme utenom.
En del av oss selv
Det mest sjokkerende, — som samtidig var en stor lettelse — var at ugjerningsmannen er en etnisk nordmann. Det snudde vårt oppfatning av det som skjedde på hodet i løpet av sekunder. Det ene øyeblikket trodde vi fienden stod ved porten, det neste oppdaget vi at det var en del av oss selv som gikk til angrep.
Det var ikke pesten som kom. Det var kreften.
Det er vanskelig å forstå at vi midt iblant oss har fostret et så brutalt og sykt sinn.
Det er som å se seg i speilet, og der inne, bak den flotte fasaden, oppdage konturene av et monster.
Veldig, veldig skremmende.
Drapsmannen er båret fram av det samme demokratiet som fostret, inspirerte og engasjerte de 77 menneskene han tok livet fra.
En nesten umulig tanke.
Men det er ingen vei utenom denne erkjennelsen.
Vi har møtt fienden.
Og han er oss.
Farløs
— Men hva er det som får noen til å utføre slike handlinger?
Det var min datter som stilte spørsmålet.
Som alt for mange barn, har hun vokst opp uten en far i hjemmet, etter at hennes mor og jeg skilte lag på sent nittitall.
Nå er hun ei flott, snart voksen jente, og har en herlig kjæreste. Vi satt alle tre på en restaurant i Drøbak og bare var sammen med hverandre og en pizza.
Spørsmålet hennes var nok mer av konversasjonell art, enn beregnet på å få et svar.
På impuls svarte jeg likevel.
— Jeg tror kanskje det er mangelen på en tilstedeværende far.
Marte sperret øynene opp, inntil hun så smilet mitt i øyekroken. Innholdet i ordene, med den klare relevansen til vår egen familiesituasjon, ble dempet.
Marginalisert
Men den som kun tar spøk for spøk, og selvironi kun for selvironi, har ikke forstått alvoret.
Det finnes ingen enkeltstående forklaring på Anders Behring Breivik. Men jeg kan ikke la være å registrere noe han har til felles med de fleste massemordere, 70% av alle ungdomskriminelle, 85% av alle barn med adferdsvansker og 63% av alle selvmordere.
Han er vokst opp uten en tilstedeværende far.
Betydningen av farskap er marginalisert i vårt samfunn. Behovet for en far er skjøvet i bakgrunnen til fordel for foreldres behov for frihet, selvstendighet og selvrealisering.
Noen føler at menn er overflødige. Vi har sett slagord som «en kvinne uten en mann er som en fisk uten sykkel», og vi har brutt opp med god samvittighet, betrygget av tidsånden og velmenende forskningsresultater som viste at det blir nok folk av dem likevel.
Og det blir folk av dem. De fleste av dem. Men ikke alle.
I USA vokser nå 27% av alle barn opp i husholdninger med bare en av sine foreldre. I Norge er vi like bak. Pr 1. januar 2011 bodde 1 av 4 norske barn med bare en av sine foreldre. 17,4% bodde med enten bare mor (14,5%) eller bare far (2,9%). Resten av de som ikke bor med to foreldre, har en steforelder tilstede.
Ubehagelige sannheter
Det er fristende å bagatellisere konsekvensene av denne utviklingen. Men bak tallene ligger noen ubehagelige sannheter.
Fenomenet Anders Behring Breivik er ekstremt, sjeldent og uhyre farlig. Farløshet er bare én faktor i livet som skapte dette monsteret av en drapsmann.
Men jeg undres likevel.
Og min undring vil såre noen, andre vil bli forferdet, andre vil ta det personlig. Det er kanskje feil tidspunkt, og det er kanskje politisk ukorrekt, og det singler i glass i mitt lille glasshus.
Jeg spør likevel:
Ville denne kreftsvulsten vokst frem, gitt at alle faktorer i hans liv var de samme, med unntak av denne ene:
En tilstedeværende far?
Svaret er sannsynligvis JA. Men det er som du sier flere spørsmål. De bør også stilles!
Du har helt rett. Dette er bare ett av dem.
Hei Paal.
En far er ikke en far. For noen kan det vel sogår være negativt i sum å dele adresse med sin biologiske far. Jeg tror du her egentlig starter en debatt rundt arv og miljø, som dessverre er umulig å gi et bastant svar på, da det blir en ligning med to ukjente (ja, altså det at det genetiske utgangspunkt og miljøet man vokser opp i vil være unikt for hvert individ).
Men en god far er nok aldri negativt, nei.
Mulig, men sikre kan vi ikke være. For vi vet ikke hvor fraværende far var, og vi vet ikke hvilke andre faktorer som har påvirket illgjerningsmannens oppvekst og voksenliv.
Tror vi skal la rettsstaten dømme ham for hans gjerninger. Offentlig psykologisering av et ukjent menneske kan være en veldig farlig øvelse, som kan påvirke helt andre personer enn den vi prøver å forstå.
Vi mistet faktisk like mange landsmenn i tsunamien i romjula 2004. De har vi snart glemt. Håper vi kan bruke tragedien 22/7 til å bygge et samfunn som fanger opp og forebygger nye lignende tragedier.
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om hva nå?
Takk for en innsiktsfull betraktning med ord som setter spor i min bevissthet i en hektisk hverdag.
Du setter fingeren på noe viktig, Paal, og det
er de endrede, vanskelige og komplekse familiekonstellasjonene som har vokst
frem over de siste tiårene. Men å peke på en fraværende og ikke tilstedeværende
far som en trigger i et ellers likt tilfelle, kan virke stigmatiserende. Og
stigma skaper splid.
Kanskje noen en dag ser verdien i å ha et
familiefredssenter som bl.a. kan arbeide med forebyggende tiltak. Det er, tror
jeg, i familien at vi medskaper fremtiden til våre barn og barnebarn og dermed
mer fred på jorden. Takk for at du provoserte meg!
Mange gode kommentarer her allerede. Jeg vet at jeg balanserer på en hårfin line her. Det jeg håper dette kan lede ut i, er en debatt om de strukturelle endringene vi står ovenfor som følge av “av-familiseringen” av samfunnet. Vi har kanskje ikke tatt inn over oss konsekvensene av dette.
Jeg synes denne artikkelen var klar og fin, og er enig i utgangspunktet – det handler om foreldre og deres oppdragelse – eller mangel på “foreldre”. Allikevel blir dette veldig generelt og utydelig. Jeg synes den offentlige debatten ER for utydelig uansett hvilken problemstilling som tas opp.
Hva handler det egentlig om?
Det som lager slik atferd/holdninger er følelser og tanker. Hvilken følelse, hvilken tanke(r) kommer opp i de situasjoner som oppleves? De kan være gode og positive, men de kan også være sorg-, frykt, sinne- og misunnelsesrelaterte. Andre generelle begreper som vi bruker er “selvfølelse” og “selvtillit”.
Hvordan kan vi forelde og samfunnet oppdra barna våre til å få god selvfølelse og selvtillit?
Da er vi tilbake til følelsene som et utgangspunkt, ikke tankene. Mange ganger bruker vi tankene til å overstyre følelsene, og når dette gjøres over lang tid utvikles psykopatiske tendenser. Da forsvinner ofte de gode følelsene som får oss til å vise omsorg, ydmykhet, takknemlighet, samvittighet mm.
Samfunnet krever kurs og praktiske kjøreferdigheter for å få sertifikat for bil og motorsykkel. Samfunnet krever ingen ting fra foreldre når det gjelder kunnskap og innsikt om hvordan våre barn skal oppdras, samfunnets viktigste ressurs. Kanskje burde det offentlige ta mer ansvar og pålegge barnehager og skoler (til og med videregående) til å lære barn om hva som er gode og dårlige følelser, og hvordan de dårlige følelsene kan bearbeides slik at de ikke kommer til syne resten av livet.
Eller enda bedre. En opplæring av kommende foreldre (obligatorisk) til å lære om disse tingene i forkant slik at de vet hvordan de skal oppdra barna sine på en slik måte at de blir positive mennesker. Denne kompetansen finnes i samfunnet i dag. Så, politikere og andre – våkn opp! Dagens samfunn skaper disse monstrene, men det kan forebygges.
Jeg likte begynnelsen av historien din – helt til du konkluderte med at gjerningsmannen er blitt slik fordi han ikke hadde en tilstedeværende far. Dette var nedrig og dum lesning. Mange har vokst opp – av ulike grunner – uten en tilstedeværende far – og blitt fantastiske mennesker. Mange har også vokst opp uten foreldre i det hele tatt og blitt fantastiske mennesker. Som mor til en gutt på 17, uten en tilstedeværende far, har jeg gjort alt som står i min makt for at han skal ha andre gode mannsfigurer og generelt gode voksne rollemodeller rundt seg, og dermed ha muligheten til å bli et godt og reflekterende menneske. Det viktigste for barn er å bli møtt av gode, voksne rollemodeller, uansett kjønn. Det finnes faktisk også forhold der en tilstedeværende far kan skape stor skade, på grunn av vold eller andre forhold. Så vidt jeg har lest meg til hadde forresten gjerningsmannen god kontakt med sin far helt til han var 15, og valgte da selv å avslutte forholdet. Kanskje forholdet ikke var så bra og at det er det som er problemet mer enn at far ikke var tilstedeværende til sønnen var 32? Var ikke forresten denne gjerningsmannen omgitt av en stor og ressurssterk familie, inkludert stesøsken og stefar og burde hatt alle muligheter til å velge en bedre og sunnere vei?
Har du lest om gjerningsmannens forbilde “Fjordman” og fått med deg hva slags holdninger denne mannen har? Fjordman har vokst opp med to svært gode og velutdannede norske kjerneforeldre – og så vidt jeg vet også en tilstedeværende far – men det hjalp visst ikke stort…
Da de spurte faren til Breivik, sånn to dager etter, satt han i en fluktstol i Sørfrankrike og var… fryktelig flau, fikk jeg inntrykk av.
Nå er selvsagt ikke fraværende foreldre den avgjørende grunnen heller, jeg regner med at effekten kommer an på hva man har for personlighet til å begynne med, men det er nok slik at barn trenger emosjonell kontakt med noen for å bli “folk”, som du kaller det. Det fins riktignok erstatninger for tilstedeværende (les: ansvarlige) foreldre, og det er åpenbart ikke alle som får noen slik. Jeg får meg ikke til å si meg enig eller uenig med hele artikkelen, men setter pris på at du stiller deg til for hugg som det her.
Hugg er ordet. Hodet på blokka. 🙂 Takk Alia.
Sånn rent bortsett fra at jeg ikke tror du er på jakt etter å ta faren til ABB i denne sammenheng, men at du stiller spørsmål til fedre (og mødre) som de kan reflektere over…så savner jeg en forklaring på hva du mener med en tilstedeværende far. Etter mine begreper kan en far som ikke bor sammen med være langt mer tilstedeværende enn en som bor sammen med. Det blir vel litt for enkelt å bare vise til skilsmissetallene … vi kan jo ikke ende opp med å bruke ABB som skremselspropaganda overfor de fedre som flytter fra familien sin? Litt tabloid i dag?
Jeg sender spørsmålet tilbake: Hva er en tilstedeværende far (eller mor?). Selv har jeg vært mange steder uten å være tilstede, og jeg har også vært borte fra mine kjære, men likevel tilstede i tilværelsen deres.
Det finnes bare en ABB og jeg tviler på om det vil dukke opp en til de nærmeste 250 år. Men det har vært mange forgjengere, – Columbine, Virginia Tech og et 50-talls til for eksempel fra denne listen: http://en.wikipedia.org/wiki/School_shooting – og det er fare for at det blir flere i fremtiden.
ABB og forgjengerne er symptomer. Hva er den underliggende sykdommen? Hvordan behandler vi den? Jeg er enig i at det ikke bare handler om fedres tilstedeværelse, men jeg tror tilstedeværelsen kan være utslagsgivende for om “gale” unge gjennomfører sine fantasier eller ikke.
Hvordan og hvorfor?
Vet ikke.
hei paal, synes spørsmålene du stiller er forståelige og absolutt verdt å tenke over, men jeg har problemer med å forstå hvorfor du blander skilsmissetallene opp i dette 🙂
Jeg liker at du tar opp dette. Jeg liker også at du setter søkelys på “det politisk ukorrekte”. Liksomdemokratiet har ikke rom for det politisk ukorrekte. Det er elitiske og høyrøstede grupper som definerer. Misjonering pågår i mange rom. Hva med alle som tier? Hvilke krefter er det blant dem som undertrykkes og knebles?
Samfunnet må bli enda åpnere sies det. Da må politisk korrekthet vike. For følsomhet og respekt gjennom åpen og reflektiv lytting.
Det blir veldig vanskelig å generalisere problemstillingen om fraværende fedre ut fra den ekstreme terrorhandlingen 22.7.11.
Jeg har lest, til trøst for mange dysfunksjonelle familier, og har egentlig sett det i praksis, at det holder at én av foreldrene er ok. At det også finnes en god tante, bestefar eller bestemor, for at ungene skal kunne få en god oppvekst.
At mange barn mangler voksne menn som farsfigurer er sant, og det er et problem. Jeg tror at voksne menn som vil være det, kan være gode modeller for barn uten å være i slekt.
Jeg har tro på menn som rollemodeller. De trenger bare litt veiledning.
Ja, vi menn trenger all den veiledning vi kan få!
Ja, vi menn trenger all den veiledning vi kan få!
Ja, vi menn trenger all den veiledning vi kan få!
Good comments here Paal and serious food for thought. Yesterday I saw the following TED talk called THE DEMISE OF THE GUYS. A canadian psychologist talks about what is happening to boys around the world. I can’t help think that this also gives some insight into the dehumanization process that A.B.Breivik underwent.
http://www.ted.com/talks/zimchallenge.html
– RICK SALMON
http://www.ricksalmon.com
Den skal jeg se, Rick. Thanks.