tilt | Signert | Krimskrams og lidenskap

Krimskrams og lidenskap

tirsdag 31. mai 2011 @ 07:30

Hva kan krimskrams lære oss om å lokke frem lidenskapen? Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet. Advarsel: Denne artikkelen inneholder sterke scener.
Av Paal Leveraas

Advarsel: Denne artikkelen inneholder enkelte sterke scener.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de «tilfeldigvis» går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: «Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy».

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. «Kom. Nå går vi.»

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

«Hva skal du ha for denne?»

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.


Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

 

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

"*" obligatorisk felt

Navn*

Litt klokere

Ukentlige nettmøter hvor vi gjør hverandre litt klokere. Du må være logget inn som medlem for å melde deg på.

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av «kloke hoder» (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

4 Comments

  1. Anette

    Flott skrevet, sitter her å trekker på smilebåndet. Det er nok likt på mange loppemarked rundt om i vårt langstrakte land – så også hos oss. Og det er som du skriver: «Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover» Takk for en fin leseropplevelse 🙂

  2. Tore H

    Innmari bra refleksjon, Paal! Det er få viktige ting som blir gjort uten lidenskapen – så norsk næringslivs viktigste oppgave må være å nøre opp under følelsene. Jeg tror jeg har noen ideer…!

  3. Paal Leveraas

    Gleder meg til å se resultatet av de idéene, Tore.

    Anette, takk for din kommentar. Ja, jeg håper andre loppeforeldre kjenner seg igjen, ellers ville jeg blitt litt skremt. 😉

På forsiden nå

Erna Solberg på talerstolen, krisestrategi

Politisk ansvar: Refleksjoner over Høyres krisestrategi

|
Høyres krisestrategi har vært å plassere all skyld på Sindre Finnes. Dette reflekterer en dyp kynisme og kan ved første øyekast virke som en strategisk nødvendighet.
sosiale medier som debattarena

Slik kan vi styrke sosiale medier som debattarena

|
Den digitale tidsalderens overfladiskhet: Fra akademisk dybde til sosiale mediers overfladiskhet
Tre bærekraftige råd til unge ledere

Tre bærekraftige råd til unge ledere

|
2x5 megatrender og 3 råd til unge ledere som vil frem i fremtidens arbeidsliv. Og harde fakta krever myke tilpasninger.
kundeopplevelse

4 steg for å reparere en dårlig kundeopplevelse

|
Hvordan et fjell av pepper kan snu en kundeopplevelse.
frykten for det ukjente

Mangfold og frykten for det ukjente

|
Refleksjoner over interkulturell forståelse i et mangfoldig samfunn: Lærdom fra profesjonsdagen ved VID.
Hva trenger næringslivet av politikerne for å bli en bedre utgave av seg selv?

Hva trenger næringslivet av politikerne for å bli en bedre utgave av seg selv?

|
Fra et bærekraftvennlig næringslivs ståsted: Hvem bør vi gi stemmeseddelen til?
utradisjonelle valg: Jeg har valgt en annen, mindre farbar sti

Utradisjonelle valg: Fra toppleder til teologi-studier

|
I et samfunn der konformitet ofte er normen, har jeg valgt en annen sti. Min karrierevei og utdanningsvalg har vært preget av både uortodokse beslutninger og en konstant tørst etter kunnskap.
coaching kan gi deg verktøyene for å se trinnene du må ta, men kan ikke tvinge deg til å gå dem.

Det er ikke deg som coach det handler om!

|
Coachen tilbyr ei verktøykasse på reisen for den det gjelder, men velger den reisende å la verktøyene ligge ubrukt, er det helt ok.
- Det er tragisk å tro at uten oljen hadde Norge vært et fattig land

– Det er tragisk å tro at uten oljen hadde Norge vært et fattig land

|
– Vi har bygget opp et narrativ i Norge om at all rikdommen vår skyldes olje. At hadde vi ikke hatt oljen, ville vi vært lutfattige. Det er så tragisk at denne fortellingen har fått lov å sette seg.

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.