Morgenstund i Sälen med Paal Leveraas, Shahzad Rana og 15.000 til. (Foto: Lasse Ruud)
Da jeg stod opp i morges, steg jeg ut av senga som en tømmerstokk. Løftet meg langsomt opp i rettsittende ved hjelp av armene. Reiste meg uendelig langsomt opp på to stive bein. Stavret ut på badet som om jeg hadde gjort i buksa.
Hva har skjedd?
Jo, sammen med mer enn 15.000 andre brente jeg søndag av noen tusenlapper for å få lov til å stå opp i otta, fryse meg gjennom noen iskalde morgentimer, for deretter å gå ni mil på ski gjennom dom svenska skogarna.
De første tre milene var en fin søndagstur.
Deretter var det bare vondt.
Men jeg angrer ikke.
Jeg fikk det jeg ville ha.
Smerte.
Smerte er etterspurt, og etterspørselen øker. Vasaloppet, Birken, Marcialonga, Grenaderen, utallige maratonløp og det nyss avsluttede ski-VM har en ting felles:
Det skal gjøre vondt å vinne.
Det spiller ingen rolle om du går for gull, eller bare er ute etter å vinne over deg selv.
Smerte er etterspurt, og i mangelen på naturlig tilførsel av det, betaler vi gladelig for surrogatene. Brorparten nøyer seg med å la seg underholde av andres smertefulle løp, mens en voksende skare selv oppsøker smerten gjennom et eller flere av disse løpene.
Jo mer amatør du er, jo mer får du for pengene.
Amatørene er de virkelige heltene.
For de beste i Vasaloppet ga alt i mindre enn fire timer.
Jeg og noen tusen andre ga alt i 10-11 timer.
(Jaja, 11 timer og 17 minutter da.)
Hvorfor er smerte så attraktivt i vårt samfunn?
Ingelhart-Werzels verdikart (klikk for større bilde)
Som mange andre som jobber med mennesker, har jeg et repertoar av analyseverktøy i verktøyskrinet mitt. Et av de bærer det klingende navnet “Gulroten”, og måler styrken i syv drivkrefter.
I Skandinavia kommer nesten alltid selvrealisering blant de tre sterkeste drivkreftene. Jeg innbiller meg at dette ikke ville vært tilfelle i for eksempel Zimbabwe eller Bangladesh. Selvrealisering kommer når alle andre behov er oppfylt, og dersom du ikke vet om familien vil ha mat på bordet i morgen, handler det ikke om selvutvikling, men overlevelse.
For deg som er interessert i å forstå hvordan ulike drivkrefter fordeles over kloden, gir Ingelhart-Werzels globale verdikart spennende perspektiver. Kartet har to akser, den ene går fra overlevelse til selvrealisering, den andre går fra tradisjonelle verdier til sekularitet.
Du kan lese det som at jo lenger ned i venstre hjørne et land ligger, jo større fokus vil innbyggerne ha på familie, tradisjoner, overlevelse og økonomi.
Norge ligger høyt oppe i høyre hjørne, bare slått av Sverige hva gjelder sekularitet og selvrealisering.
De som bor i nederste venstre hjørne, ønsker seg mer av det vi har.
Men det går åpenbart den andre veien også.
Vi som bor i øverste høyre hjørne søker mer av det de har.
Smerte.
Overlevelse.
Å balansere på kanten av tilværelsen.
Denne lengselen er altså blitt big business, realisert gjennom gigantarrangementer som Vasaloppet og Birken, til de grader at de begge er utsolgt for smerte i løpet av minutter etter at salget åpner.
Det som er fascinerende er hvordan de store hordene henter fram motivasjon til å gjennomføre disse styrkeprøvene.
De greier ikke å motivere seg til å levere en rapport i tide, men Vasaloppet sliter de seg gjennom.
Hva kan vi lære av dette?
Svaret er åpenbart.
Det må gjøre mer vondt å jobbe.
God tirsdag.
