Hvert år oppstår diskusjonen om man skal forby nyttårsrakettene. Den mer interessante diskusjonen er om vi bør forby nyttårsforsettene.
Jeg fikk for ikke lenge siden en litt tvilsom kompliment. Det var i min 50-årsdag. En av talerne sa at «man kan si hva man vil om deg, Paal, men du har alltid hatt gode intensjoner».
Det innledet sesongen for gode intensjoner. Den ble avsluttet for få dager siden, i det vi skålte og kysset og klemte hverandre, og lovte at «i 2011, da skal jeg …».
Magisk.
Men magi er som røyken fra nyttårsrakettene. Et lite kremt fra en vinterdag, og borte er den.
For det å ha gode intensjoner er ikke ekstraordinært. Snarere tvert imot. Folk med onde hensikter er betydelig sjeldnere enn de med gode. De aller fleste av oss mener det godt. Det er evnene som ikke strekker til.
Derfor skal vi ikke forby gode intensjoner.
Vi skal bare ta bort det gode fra det.
Det viktigste er ikke om en intensjon er god eller ond. Det er at det er en intensjon.
Intensjon er et godt ord. Det er et ord som peker mot hensikt og mening. Det er et ord som skal være sentralt i alt vi gjør.
For meg ble læringen fra min 50-årsdag omsatt til en nyttårsaften uten forsetter, men med en liste med tre sentrale spørsmål.
De kan du få av meg.
De er slik:
- Hva er min intensjon?
- Hvem trenger jeg å være?
- Fungerte det?
God tirsdag, og godt nytt år.