Uttrykket “An apple a day keeps the doctor away” har fått en ny mening for meg. Sist jeg var hos legen, foreskrev han nemlig en iPhone app.
Som mange menn, kjenner jeg sjelden behov for å gå til legen. Jeg virker omtrent som jeg skal, så hvorfor dra til verkstedet?
På den annen side setter jeg iblant bilen inn til service, selv om det ikke er noe åpenbart galt med den. Siden jeg gjerne vil behandle meg selv like godt – eller helst bedre – enn jeg behandler bilen min, tar jeg derfor et legebesøk sånn rundt hver 10.000 kilometer.
På siste service hos fastlegen, var resultatet det samme som før: Pasienten er frisk og rask og sånn noenlunde lykkelig, veier ikke for mye, ikke for lite, og i fin fysisk form.
Underlig nok kjentes det et øyeblikk som en nedtur. Jeg tenkte på alle de skrøpelige menneskene jeg hadde slått i hjel ventetiden sammen med i venterommet, og kjente på at egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Jeg fikk rett og slett litt dårlig samvittighet for å være helt frisk og likevel ta av helsevesenets begrensede, men verdifulle kapasitet.
For ikke å føle at jeg kastet bort legens, de andre pasientene og min tid, lette jeg derfor litt panisk etter noe å klage på. Så kom jeg på at jo, jeg sliter faktisk litt med nattesøvnen. Ikke det at jeg ikke sover godt, for det gjør jeg virkelig. Snarere handler det om at jeg sover for godt, til de grader at jeg med jevne mellomrom gjennom natten slutter å puste.
Apné kalles det på fagspråket.
(Apné er egentlig ganske gufne greier. Ofte når jeg tenker på apné, dukker det franske uttrykket la petite mort. Men det er en misforståelse, den lille død handler ikke om søvn, selv om det også er knyttet til en aktivitet som ofte henlegges til sengen.)
Jeg trodde dette hadde gått over etter at jeg la om livsstilen for ti år siden, men har i det siste undret meg på om det er kommet tilbake. Det rapporteres nemlig fra den andre enden av dobbeltsengen at jeg – som aldri har vært særlig interessert i fotball – sparker kraftig fra meg om natten. Bokstavlig talt. Umotivert og plutselig, som et skudd i natten, setter jeg inn mine straffespark under dyna.
Nåvel, det var ingen stor sak, men det var et dugelig halmstrå for en ellers velstelt og frisk fyr som meg, så jeg grep det. Forsiktig luftet jeg for min fastlege tanken om det kanskje er en sammenheng mellom de to fenomenene. Er sparkene et utslag av oksygenmangel, og betyr det at jeg fremdeles holder pusten nattestid?
Legen grublet litt over dette. Jeg vet at man vanligvis stilt overfor mulig apné gjerne anbefaler en natt på en søvnlab. Men dét er et stort prosjekt, og tar tid og krefter, og spørsmålet er om problemet er stort nok til at det er verdt innsatsen. Min fastlege fanget opp signalene, og praktisk som han er, lette han etter mellomløsninger.
– Har du iPhone?, spurte han og så intenst på meg. En flamme var tent i øynene hans.
Jeg bekreftet at det har jeg, og ventet spent på fortsettelsen. Nå begynte jeg å ane hvor dette bar, og kjente at jeg ble varmere om hjertet. En gadget-freak kjenner en annen når han ser ham.
Legen logget denne basisinformasjonen om mine teknologiske rammebetingelser på PC’en sin, og snudde seg mot meg igjen. Lyset i øynene glødet sterkere i det han foreskrev sin medisin.
– Sleep Cycle, sa han.
Jeg så nok litt forvirret ut, så han forklarte nærmere:
– Sleep Cycle er et program som bruker bevegelsessensoren i iPhone til å måle bevegelsesmønsteret ditt gjennom natten. På den måten får du en oversikt over hvordan du har sovet: Når du har vært i dyp søvn, når du har drømt, og når du har vært mer eller mindre våken.
Senere har jeg lært at programmet egentlig er laget for å kunne vekke deg når du sover som lettest. Setter du alarmen til å ringe klokka sju, vekker den deg inntil en halvtime før, avhengig av hvilken søvnfase du befinner deg i. Brukere rapporterer at de ved hjelp av dette programmet blir vekket på en mye mer behagelig måte, når kroppen og hodet er mest mulig klar for det.
Et nyttig biprodukt er grafen som viser hvordan du har sovet, når du sovnet og når du våknet, og hvor lenge du sov. Det viser når du har vært i dyp, drømmeløs søvn, når du har drømt og når du har vært og vaket like oppunder overflatetn til den våkne verden.
Jeg var solgt, og medisinen kom helt uten resept. Mens jeg ventet på å ta blodprøve lastet jeg ned programmet. Det kostet kroner 6, og var definitivt den minste kostnaden ved dagens legebesøk.
Siden da har min iPhone og jeg utviklet vårt forhold, og vi deler nå seng. iPhone ligger under lakenet i hjørnet av madrassen, mens jeg fremdeles ligger oppå lakenet, og jeg breier meg nok også litt mer enn den. Hver morgen vekker min nye sengekamerat meg forsiktig, og avlegger deretter rapport om hvordan natten har forløpt.
(Dessverre sier den ingenting om straffesparkene og langt mindre om jeg scorer mål på noen av dem.)
Sover jeg annerledes på grunn av dette? Nei, si det. Litt mer bevisst, kanskje. Litt mer informert om hva jeg bedrev i natt. Vi tilbringer jo bortimot en tredjedel av livet vårt i sengen, men vi vet svært lite om denne delen av våre liv. Søvn og helse henger jo tett sammen, og for meg blir det et lite innblikk i en verden jeg bor i og som betyr mye for meg, men som jeg ikke kjenner. Det gir meg et snev av bevissthet omkring denne ellers nokså ubevisste siden av livet.
Og så er det jo litt fancy da. Man lar seg gjerne begeistre over kreative nye bruksområder for disse telefoniske dingsene våre, en gang i tiden antatt å være ment til å snakke i.
Men det løser ikke apné-spørsmålet, for ennå måler ikke telefonen oksygeninnholdet i blodet. Så den største verdien i Sleep Cycle ligger nok fremdeles i hvordan jeg våkner, ikke hvordan jeg sovner. Det at den vekker deg når du nesten er våken likevel, er et omsorgsaspekt som ikke skal undervurderes.
Og hvis en Apple om natten på noen måte kan bidra til at legen får enda mindre å gjøre på neste 10.000-kilometerservice, så er det verdt sine seks kroner og vel så det.
Denne artikkelen er opprinnelig publisert i papiravisen Mobile Business Magazine. Nettsidene finner du på www.mobizmag.no.
