Et trettitalls mennesker rundt et bord slenger begreper som ODF, PDF, OOXML, DOC og ISO mot hverandre. Er det menighetsmøte i hackerklubben? På ingen måte. Diskusjonen ledes an av statsråd Heidi Grande Røys.

Gjennom et kvart århundre har stemmer i IT-bransjen mer eller mindre høyrøstet skreket ut om behovet for en bevisst og målrettet norsk IT-politikk. Og enkelte politikere har gjennom årene grepet stafettpinnen og gjort hel- og halvhjertede forsøk på å markere seg som IT-politikere. Forståelsen av at IT handler om mer enn blekfete unge cola-drikkende menn i mørke pizzaboksforsøplede kontorer har langsomt seget inn. I de siste regjeringene har det tildels vært konkurranse om hvem som skulle ha rett til å bruke den uformelle betegnelsen «IT-minister» som en ekstrabonus til den egentlige ministertittelen.

I den forrige regjeringen inntok Morten Meyer en suveren posisjon som en minister med genuin forståelse for hva dette fagfeltet handler om og hvordan det kan brukes, på godt og vondt, til det politikk egentlig handler om, nemlig samfunnsbygging.

Mange fortvilte derfor, og så for seg en reversering av utviklingen, da røslige Meyer måtte gå av til fordel den nye regjeringens kandidat, spedbygde Heidi Grande Røys.

De kan nå bite i seg kommentarene sine. Heidi Grande Røys tegner til å bli den beste IT-ministeren vi noensinne har hatt.

Det at hun kan innkalle til pressekonferanse om nye krav til dokumentstandarder i offentlig sektor fredag kl 13.00 og oppleve at det ikke er plass til alle, og det at hun på en tilnærmet troverdig måte kan parere spørsmål om dokumentformater og selv dra i gang diskusjoner om hvorvidt ODT og OOXML vil smelte sammen til en standard, er bare én avskygning av dette, selv om det er en avskygning som gir troverdighet i bransjen.

Men denne damen kan mer enn sine dokumentformater. I løpet av kort tid har departementet hennes varslet storsatsning på åpne standarder, varslet frigivelse av kildekode fra MinSide, varslet nedleggelse av Statskonsult og oppretting av et IT-direktorat, og nå altså fremlagt en rapport om hvilke krav som skal stilles til dokumentformater i offentlig sektor.

Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men sammenlignet med hva hennes forgjengere har fablet om og hva hun faktisk har fått gjort faller godt ut i hennes favør.

Diskusjonen om dokumentformater har sitt utspring i det faktum at mange offentlige organer sender ut informasjon og dokumenter på formater som krever at brukeren må ha Microsoft Word eller andre proprietære programmer for å kunne nyttiggjøre seg dem.

– Det blir som å kreve at du må kjøre et spesielt bilmerke for å få adgang til offentlige parkeringsplasser, billedliggjorde statsråden det på pressekonferansen.

Fra 2009 vil dette formodentlig være en tilbakelagt historie. Da skal alle offentlige institusjoner kunne levere deg informasjon på formater som ODF (Open Document Format) eller PDF (Portable Document Format) eller andre internasjonale standarder som er tilgjengelig for programvareutviklere.

Det er et enda et skritt mot veien mot en elektronisk infrastruktur som gjør demokratiet mer levende og tilgjengelig for alle. Gitt at de har en PC med Internett på, selvfølgelig.

For det som er å bemerke til innsatsen som nå gjøres for å gjøre det elektroniske Norge mer åpent, er at den absolutt mest utbredte kommunikasjonsenheten for folk flest synes å være uteglemt i diskusjonene.

Ifjor ble det solgt fem ganger så mange mobiltelefoner på verdensbasis som det ble solgt PC’er. Stadig flere av disse mobiltelefonene er så avanserte at de kan betraktes som avanserte lomme-pcer. I Norge er mer enn tre av 10 solgte mobiltelefoner en såkalt «Smartphone». PC’ens betydning synker og den mobile enhetens betydning vokser.

I dette bildet oppstår det nye utfordringer hva gjelder tilgang på informasjon, krav til standarder og ikke minst bevisstheten om hvilke maktforskyvninger som skjer i dette markedet.

På mobiltelefonen er det ikke Microsoft som definerer fremtiden. Det er andre aktører, som Nokia og Sony Ericsson, for ikke å si teleoperatørene som leverer tjenestene.

Så selv om arbeidet som er gjort av fornyingsministeren så langt i hennes regjeringstid er imponerende, så er det viktig å aldri miste av syne hvor fort ting endrer seg i denne verdenen.