Fredsprisvinneren Muhammad Yunus har en norsk kollega. Hun ga begrepet «mikrokreditt» et forståelig innhold en regnvåt høstnatt i Oslo.

Tilværelsen gjør noen rare krumspring iblant. I forrige uke ga nobelkomitéen fredsprisen til Muhammad Yunus. Jeg hadde – kanskje likt deg? – aldri hørt om ham før offentliggjøringen, og greide vel ikke – med skam å melde – å mobilisere svært mye interesse for ham de nærmeste dagene heller.

Men noen der oppe må ha ment det annerledes. En uke senere sitter jeg, av alle steder, på McDonalds og snakker med hans nære venn, kollega og «lærling» gjennom mange år.

Og jeg oppdager at Yunus og hans venn Unni Beate har en fascinerende historie å dele med verden.

Slik havnet vi der

Hvordan fredsprisvinnerens kollega, undertegnede, redaktøren for Tique, og salgssjefen samme sted havnet på McDonalds på Frogner en regnvåt natt i oktober rett før stengetid er jeg egentlig litt usikker på.

Det startet en times tid tidligere, da Unni Beate Bekkesæter resolutt forlangte å få lov til å snakke til en forsamling på 800 mennesker i Oslo rådhus.

First Tuesday-ledelsen tillot det litt motvillig, og Unni Beate grep begjærlig mikrofonen og slynget et komplisert budskap mot et stadig mindre konsentrert publikum.

Gratisbongene med vin og øl som sponsorene villig delte ut krevde sitt av forsamlingen, og om 10 prosent av de fremmøtte fikk med seg mer enn 15 prosent av budskapet hennes, ville jeg bli overrasket.

Selv fikk jeg ikke med meg stort av hva hun sa. Akustikken var grusom, og kjødet var skrøpelig. Men jeg merket meg uansett at der oppe på talerstolen var det kommet noe lite, men glødende, noe som utstrålte store doser energi.

Fire fremmede

Litt senere er en liten gjeng mennesker på vei for å finne noe å spise og kanskje en ekstra øl før kvelden er omme. Unni Beate er med, og før vi vet ordet av det sitter vi altså på McDonalds. Vi er fire fremmede som forteller hverandre litt om hverandre.

Men når Unni Beate begynner å snakke, tier vi andre.

Denne historien kan ingen av oss matche.

Som tjueåring tok Unni Beate opp et personlig lån for å realisere en drøm hun hadde: Å reise jorden rundt – som speider. Hun dro avsted med en venninne.

– Vi besøkte mange steder. To av de tingene som gjorde mest inntrykk på meg var da jeg møtte Nelson Mandelas venninne Ellen Huzwayo i Sør-Afrika, og de fattige i Ramchy, India. Det ga meg et nytt perspektiv på – på alt, forteller hun andpusten.

De fattige i Ramchy introduserte henne til mikrofinansiering for første gang. Arbeidet Mohammad Yunus har gjort med mikrofinansiering er det som har innbrakt ham fredsprisen, og er et konsept hvor lånesikkerhet og garantier er redusert til et eneste ord: «Tillit».

– «Kreditt» betyr tillit og penger, sier hun.

Mikrokreditt er små lån som gis til grupper av mennesker med idéer og skaperkraft, men uten sjanse til å få lån ad normale kanaler. Gruppen er solidarisk ansvarlig for hverandres lån, men ikke formelt, utover at de risikerer at banken henter deler av misligholdte lån fra en felles sparekasse.

– Vi har et ufravikelig kriterium, og det er at låntakeren er så lite kredittverdig at ingen banker i verden vil ta i henne. De kundene er det vi tar imot med åpne armer, sier Unni Beate.

– Når en somalier med dårlige norskkunnskaper, sosialtrygd og ingen utdanning kommer til banken og ber om lån til å starte egen bedrift, er han sjanseløs, og han vet det, sier Unni. – Men hvis ideen er god, og han allierer seg med andre i et lite nettverk, kan han søke mikrokreditt og få de nødvendige lånene hos oss.

Kravet om et nettverk rundt vedkommende er viktig. Det er mye verre å misligholde et lån dersom du må se dine medlånere i øynene hver dag, enn om det er en fjern, rik bank som har gitt deg pengene.

100 millioner mennesker

Ifølge Unni Beate er 100 millioner mennesker over hele verden involvert i dette, på den ene eller den andre måten.

Muhammad Yunus og Unni Beate møtte ikke hverandre straks og med det samme, og når de først møttes, i 1996, skjedde det på et nesten like usannsynlig sted som McDonalds på Frogner: I Lofoten.

– Jeg steppet inn som personlig tolk på en konferanse hvor han deltok, og vi ble godt kjent med hverandre. Selv om vi allerede da hadde en felles visjon om mikrofinansiering, og et bredt faglig grunnlag å prate om, senset jeg at han var svært sliten. Derfor droppet vi fag, og dro heller ned på kaia og så på naturen, og snakket om familie og personlige ting. Det endte med at vi ble nære venner, samtidig som han er en stor guru for meg, en inspirator og læremester.

I dag har Unni Beate snart en doktorgrad på dette området, og hun driver et norsk selskap, Nettverkskreditt, som gir den samme typen lån og støtte til kedittuverdige i Norge som Yunus og hans partnere gjør i Bangladesh.

– Vi har hjulpet mange allerede, og neste år er jeg nesten sikker på at den ene vi har hjulpet i gang, gambieren Mohammed Jallow, blir vår første millionær, smiler hun bredt og stolt.

Mohammed har startet import av helt spesielle matvarer som ellers ikke er tilgjengelig i Norge, og nå er en avtale med en av de store matvarekjedene i boks.

Trenger 15 millioner

Nettverkskreditt trenger 15 millioner kroner for å nå målet Unni Beate har satt. Hvis hun greier å få investorer til å spytte inn disse pengene slik at hun når målet, kan selskapet drives ved hjelp av avkastningen.

Mikrokreditten gis forøvrig ikke av kapitalen, men brukes som sikkerhet overfor banken. Dermed er det i prinsippet liten eller ingen fare for at kapitalen skal forsvinne. På den annen side er potensialet for avkastning for investorene heller ikke særlig større enn bankrenten.

Banken Nettverkskreditt bruker som sin lånepartner er Cultura Bank, som er noe så usedvanlig som en bank med samvittighet.

Vektstangprinsippet

Arkimedes sa «gi meg et fast punkt og jeg skal flytte verden». Selv om han nok egentlig mente det som en leksjon i vektstangprinsippet, er det også et uttrykk som sier noe om ett menneskes evne til forandre verden.

Unni Beates historie er en av disse utallige og utrolige historiene som viser at det nytter.

Uten sånne som Unni Beate, Muhammad Yunus og tusenvis av andre som er mer opptatt av menneskehetens beste enn sin egen komfort, ville alt stanset opp for lenge siden.

(Artikkelen er tidligere publisert på Startsiden Neste Klikk, nå ABC Nyheter.)