På en nypublisert liste over de 50 mest innflytelsesrike personene på Internett, er du plassert på førsteplass. Likevel – eller kanskje nettopp derfor – er mediene redde for deg.
Nettmagasinet Business 2.0 har utpekt de 50 mest innflytelsesrike personene i nettverdenen akkurat nå. Mediemogul Rupert Murdoch er på en god 4. plass, Bill Gates på 21. plass, Oprah Winfrey er på 38. plass, og dagens toppsjef i Microsoft, Steve Ballmer, har havnet øverst på listen over 10 som ikke lenger betyr noe.
Men øverst blant de 50 mest innflytelsesrike personene troner ingen ringere enn du.
Tidligere var du nettsurfer og forbruker av innhold fra Internett, men nå er du blitt en bidragsyter. Og ikke bare en hvilken som helst bidragsyter. Du er blitt den viktigste innholdsskaperen på Internett.
Kunden har alltid rett
Det er i årevis blitt sagt, oftest med en nokså påtatt ydmykhet, at kunden alltid har rett. Før var det en måte å få deg til å holde kjeft på, slutte å klage og komme deg ut av butikken.
Nå er det blitt sant på en helt annen måte, ifølge Business 2.0 sin begrunnelse for å utpeke deg som vinner.
For du, eller snarere den kollektive intelligensen til millioner som deg, skaper, filtrerer, prioriterer og ekskluderer kontinuerlig nytt innhold og nye typer innhold på Internett. Du gjør det på internasjonale nettsteder som Amazon, Flickr og YouTube, men også ved avstemminger på mobiltelefon og på millioner av blogger. Du gjør det på brukerstyrte redaksjonelle nettsteder som digg.com og Newsvine og OhMyNews, men også i debattfora hvor brukerne får lov å mene litt om hverandre også, som de du finner i Dagbladet.no.
Du er blitt en integrert del av det aggregerende, interaktive, selvorganiserende, selvunderholdende publikum.
Men du-revolusjonen (er det ikke morsomt at du-avisen Dagbladet går (alltid) foran her?) på Internett går lenger enn som så. Det er også du som har skapt åpen kildekode, det er du som kjøper og bruker den, og det er du som vedlikeholder den. Og, fremdeles med ordene til Business 2.0: Et eller annet sted der ute bygger du Web 3.0. Vi vet ikke ennå hva det er, men en ting er sikkert: Det kommer til å bety noe.
Tåler vi det?
Spørsmålet Business 2.0 ikke spør er: Er vi i stand til å takle din nye innflytelse?
Og med vi mener jeg i dette tilfellet oss i media.
Det pågår en spennende debatt i Dagbladet.no sin verden om dagen, dratt igang av Mina Hauge Nærland i artikkelen «Slutten for nettdebattene?». Avisen lufter her en bekymring for de ytterliggående synspunktene mange lesere forfekter i kommentarfeltet. Det er rett og slett blitt nokså ubehagelig, og selv etter at alle innlegg som redaksjonen vurderer som å være i strid med norsk lov er slettet, er det så mange ytterliggående debattanter at folk med mer «stuerene» og reflekterte synspunkter ikke engang har lyst til å assosiere seg med ekstremistene.
I Startsidens magasin Neste Klikk kjenner vi igjen problemstillingene. Vi ser jo at mennesker vi antagelig ville karakterisert som høflige, vennlige og inkluderende dersom vi møtte dem ansikt til ansikt viser fram sine mest primitive og hatefulle sider så snart de får et tastatur mellom fingrene. Har de i tillegg et anonymt nick å gjemme seg bak, kan det bli riktig brutalt.
Derfor er det en voksende engstelse og et snev av rådvillhet å spore i media, og vi i media takler det ulikt.
VG og dets uredde nettredaktør Torry Pedersen gir f…, og er mer opptatt av å prøve ut alt som er nytt enn å begrense hva du får lov til å snakke om på nettsidene deres. Aftenposten er mer forsiktig, og åpner selektivt for debatt på gitte artikler. Dagbladet er mest «web 2.0»-vennlige, der de lar leserne rangere hverandres kommentarer innbyrdes, og lar disse rangeringene bestemme prioritering og synlighet. Her i Neste Klikk kan du si stort sett hva du vil mens vi venter på neste versjon av debattsystemet vårt.
Klassekampen og folkets røst
Et interessant, nesten kuriøst fenomen i denne sammenheng er hvordan den gamle gode raddis-avisa Klassekampen takler «Folkets Røst». Svaret er at den takler de ikke i det hele tatt. På siste generalforsamling kom det inn et forslag fra en av aksjonærene om at avisen skulle opprette et usensurert debattforum på nettutgaven av avisen. Innledningsvis var forslagets ordlyd slik:
«Klassekampen er ikke som andre aviser. Den betrakter ikke sine lesere som «forbrukere», men som engasjerte individer som den ønsker innspill fra. Dette har i mange år vært mulig via Internett. Derfor: opprett et usensurert debattforum for avisas abonnenter, lenket tydelig fra Klassekampens hovedside på nettet. Der kan leserne løpende komme med sine forslag, sin ros og kritikk. Der kan de utveksle synspunkter og informasjon som er relevant for avisa. Der kan redaksjonen og avisas styre også delta, på like fot med leserne. Dette vil styrke avisas journalistikk, skaffe avisa nye skribenter og kilder, og skape større entusiasme for den.»
Dette forslaget var det eneste som førte til debatt, ifølge dette referatet som forslagsstilleren selv har skrevet og publisert på nett. Deler av det låter som et gufs fra fortida, og en skulle nesten tro dette var fra en generalforsamling i 1996, ikke 2006:
«Så hadde Gudmund Dalsbø ordet, og sa at dette ikke var en sak for generalforsamlinga (fordi de ansatte ikke var blitt hørt rettmessig) og argumenterte ut fra dette mot forumet som et reint arbeidsmiljøproblem for journalistene. Dette ble fulgt opp av journalist i KK Tone Aspevoll (ny styrerepresentant, den andre er Kristian Samuelsen) som i beste fall kunne akseptere en meget vingeklippet versjon a la «lesernes mening» (litt karikert), og da bare i forhold til politiske saker, men ikke for kritikk av avisa som sådan.» (Vår uthevelse.)
Velkommen til det 21. århundre.
Slutte å være redde
Min holdning i alt dette er at vi skal slutte å være redde. La det stå til. Det bor en rekke selvregulerende mekanismer i oss som mennesker og som gruppeindivider, men vi skal oppdras først.
Husker du tilbake mobiltelefonens barndom, husker du også at folk ikke hadde mobilkultur. Telefonen ringte hvor som helst, og enda verre: folk tok den hvor som helst. I dag skrur du den diskret på lydløst når du sitter i et møte eller er i begravelse.
Vi oppdrar altså oss selv over tid. Ny teknologi skaper nye utfordringer, men langsomt oppstår det uskrevne (og skrevne) regler for hva som er akseptabel oppførsel. Det er ikke nødvendigvis en svært demokratisk prosess, selv om det er en slags flertallskonsensus som er avgjørende. Mer nærliggende er det å peke på markedskreftene.
Og dette er kanskje det mest skremmende for redaktørene: At det er markedskreftene som skal bestemme hva som er viktig og skal stå øverst på forsiden. Et nettsted som digg.com har gitt flertallet nærmest uinnskrenket diktatorisk makt. Sofistikert teknologi måler kontinuerlig temperaturen blant nettsurferne og bygger om forsiden tilsvarende.
De rette til å gjøre det?
Mens du gradvis overtar redaktøransvaret på det globale internettet er bevisstgjøringsprosessen i en tidligere fase i Norge. Journalister og redaktører nøler med å ta skrittet fullt ut, og som vi ser av diskusjonen i Dagbladet, lurer enkelte endog på om det er på tide å ta noen skritt bakover.
Forståelig nok. Spørsmålet er om eksisterende nettaviser i det hele tatt er de rette til å gjøre det.
Det norske svaret på digg.com skapes kanskje av mindre lettskremte sjeler enn den gjennomsnittlige norske redaktør?