Hva kan en svensk homse og komiker lære oss om mobbing? At ingen vil takke deg for å være et offer. At fisker må lære å skrike. At hvis livet suger, så sug tilbake.
Jonas Gardell var i Oslo i forrige uke for å promotere sin nye bok «Jenny». Det er en roman om ei jente som blir mobbet og står utenfor i hele oppveksten. Dramaets dystre høydepunkt er klassens avslutningsfest, hvor klassekamerater voldtar henne.
Det er en trist bok, grensende til det deprimerende. Men gjennom all elendigheten klinger en sår, men optimistisk tone. Den utfordrer ikke først og fremst den som mobber, men den som mobbes, til å velge:
Skal du være et offer resten av ditt liv, eller skal du forsone deg med det som var, og gå videre i livet?
Beveger hjerter
På pressekonferansen, hvor tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik også deltar som samtalepartner om mobbing, står Gardell selvsikker, men ydmyk og sympatisk, foran tv-kameraene og journalistblokkene. Han beveger hjerter med det han sier. Selv hardbarkede journalisthjerter.
— Jeg kjente at jeg måtte skrive «Jenny», som handler om det aller verste, sier Gardell. – Men det aller verste har hendt og vil fortsatt hende. Det finnes mange Jenny’er, og de kommer igjen og igjen.
Tidligere bøker av Gardell er pensum i åttende og niendeklasse i den svenske skolen.
— Derfor får jeg automatisk 40-50.000 nye lesere hvert år, og jeg får tusenvis, titusenvis, av brev. Mest fra jenter. Fra jenter som skjærer seg, skader seg og prostituerer seg.
Et offer skal jo dø?
— Barn kan være onde mot hverandre, men de kan også være onde mot seg selv. Spesielt jenter går ofte inn i offerrollen. Og det skjer noe i hodet ditt når du ser deg som et offer. Et offer skal jo dø, ikke sant?
Der jeg sitter og lytter og kjenner på Gardells milde og fandenivoldske, dypt seriøse, men samtidig lattermilde energi, slår det meg hvor suveren han er, hvordan han har fikset livet sitt mot alle odds.
For Gardell snakker og skriver ut fra egen erfaring. Han vokste opp i et hjem av rusmisbruk, og ble mobbet av sine medelever.
Jeg rekker opp handa og spør:
— Hva krevde det av deg for å komme fra der du var, til der du er nå? Hvilket råd har du å gi unge i samme situasjon?
— Oi, det var et stort spørsmål. Jeg har jo skrevet en bok, slik at jeg skal kunne gjemme meg bak den, ler han og vifter med «Jenny».
Forsoning er en bedre måte
Så kaster han seg inn i sin egen historie, om hvordan det handler om valg, om hvordan han valgte bort offerrollen.
14 år gammel slapp Jonas Gardell gråtende ut av en leilighet. Han var blitt voldtatt av en eldre mann som ga ham 20 kroner med som plaster på såret.
— Jeg stod på tunnelbanen og lurte på om jeg skulle kaste meg foran toget eller gå inn i det. Da tok jeg beslutningen om at jeg ikke skal være et offer.
— Det var det verste som kunne skje, og det skjedde. Jeg reiste et alter for dette største såret. Det var ille, det som hendte, men det hendte, og vi har fortsatt bare et liv, og om vi ikke lever det, er det ingen jævel som kommer og takker oss for det, sier Gardell.
Tilgivelse og forsoning er viktig. Bli ferdig med det som skjedde. Ikke bær det med deg som en giftig byll resten av livet.
I boka skriver Jenny i et brev til sin venn Juha: «Uansett hvor elendig oppveksten vår var, er det ingen unnskyldning vi kan komme drassende med så snart noe går oss i mot. […] Livet suger, så sug tilbake. […] Forsoning er en bedre måte å bevege seg fremover på.»
En av ti mobbes
Hver tiende jente i den norske skolen mobbes.
— Ei jente var borte fra skolen i to uker fordi hun ble mobbet av en jentegjeng, sier Bondevik, og viser til et brev på Si’D-siden i Aftenposten.
— Da hun kom tilbake spurte de: Hva gjør du her? Vi trodde du hadde tatt livet av deg.
Foreldre er oftest blinde for det som skjer. De vil helst ikke se det som er vondt i barna, og rasjonaliserer det bort. Og barna beskytter gjerne sine foreldre mot at de blir mobbet.
Fra barnas ståsted er det likevel lite foreldrene kan gjøre. Kampanjer har liten effekt. Gardell lagde i stedet sine egne antimobbingskampanjer.
— Da jeg var syv år gammel, lagde jeg en snillhetskonkurranse i klassen. Den som var snill mot meg fikk poeng. Høyeste premie var 10 kroner, som var en formue den gangen.
En fisk som skriker
Gardell er til det siste opptatt av å ryste deg som mobbes ut av offerrollen. Han snakker plutselig om fisk. Fisk som skriker.
— Det beste med å være en fisker er at fisken ikke skriker. Derfor er det vanskeligere å slakte enn å fiske. Er det noe jeg har forsøkt å være i mitt liv er det å være en fisk som skriker. Livet er tøft, men ikke vær tyste som lam. Vær ikke et offer.
— Livet suger. Sug tilbake!
(Artikkelen ble originalt publisert i Neste Klikk i 2006.)
