En professor bestemte seg en morgen for å lære studentene sine litt om livet. Han fylte et glass med steiner, og spurte salen:

– Er dette glasset fullt nå?

– Ja, svarte de.

Så tok han fram småstein og puttet dem ned blant de store, til glasset igjen syntes proppfullt.

– Er det fullt nå?

– Ja, svarte studentene, lett beskjemmet.

Da tok professoren fram en pose med sand, og beviste enda en gang sitt poeng overfor studentene, som nå humret og lo.

Da kom professoren med sine visdomsord.

– Se dette glasset som deres liv. De store steinene er de betydningsfulle tingene i livet: Familie, kjæreste, barn, helse. Småsteinene er ikke like viktig – det er sånt som jobb, hus, bil og penger. Sanden, det er alt annet. Hvis dere først fyller glasset med sand, er det ikke plass til de mer betydningsfulle tingene. Legg derfor alltid de store steinene i først. Resten er jo bare sand.

Studentene følte seg klokere etter denne forelesningen, men professoren var ikke ferdig.

Med et glimt i øyet åpnet han en flaske øl han hadde på innerlommen, og lot den gyldne væsken sildre ned blant store stein, små stein og sand.

– Husk, sier professoren, – at hva som enn skjer, er det alltid plass til en øl.