Jeg inntar fartsvidunderet. Forventningene er spent til bristepunktet. Spenningen er til å ta og føle på. I det maskineriet begynner å rulle, kjenner jeg det knaker i leddene. Farten øker raskt.
Jeg er omgitt av stål og metall på alle kanter. I øyekrokene noterer jeg meg kjølig hvor kort avstand det faktisk er mellom liv og død.
Mitt liv.
Og min død.
Men snart svikter sideblikket. Det går fortere og fortere. Nå må det fokuseres 100 prosent på det som ligger foran. Adrenalinet pumper ut sin sitrende skjelvende spenning i hver minste avkrok av kroppen.
Nei! Dette er rått! Hjelp! Her kommer en utvendig loop! Jeg vil aaaaaaaav …. au!
San Andreas
Nei, dette er ikke en test av det nye speed-monsteret på Tusenfryd.
Jeg speeder nemlig gratis.
Jeg er syklist i Oslo.
I stedet for loopene på speed-monsteret, møter jeg Oslo-gatene kast-i-kast formidlet av en nesten usynlig forsenkning som skrår over veibanen, som en lokal San Andreas-forkastning i jordskorpa.
San Andreas sender meg sidelengs retning fronten av 37-bussen. Ikke så høyt til værs og like raskt som på Tusenfryd, men til gjengjeld sykler jeg uten sikkerhetsbelte.
(Heldigvis, så mange ganger jeg har vært nødt til å evakuere sykkelen i fart i det en sykkelblind bilist finner det for godt å krysse sykkelvei og fortau uten å vurdere muligheten for syklister og fotgjengere på stedet.)
For nå har snøen gått fra Oslo, og jeg har funnet fram min kjære offroader.
(Her i hovedstaden i gamle, steinrike Norge nytter ikke noe annet enn offroadere. Skal du sykle på smale dekk, må du ut i distrikts-Norge, hvor de asfalterer veiene sine iblant.)
Siste sortering
Syklister er absolutt siste sortering i Oslo-trafikken. Sykkelstier, i den grad de finnes, er muligens asfaltert et sted under all singelen som de strødde i veibanen for bilene i vinter.
(Nå som singelen ikke trengs for bilene lenger, er det jo det naturligste i verden å sope det ut i sykkelstiene ved siden av.)
Under singelen er hullene i asfalten mange og livsfarlige.
Erfaringen har lært oss at det noen tror er en trygg ferdselsåre for tohjulte i virkeligheten er en utspekulert syklistfelle.
Ja, ofte (men slett ikke alltid) er sykkelveien bilfri. Til gjengjeld finner de som lager veier og slikt det gjerne for godt å terminere sykkelstiene på måfå, eller grave store, umerkede hull i dem, eller dekke dem med snøen og grapset de måker bort fra den hellige bilveien.
Jeg er ikke alene om å klage på dette.
Statsminister Jens Stoltenberg er enig med meg.
(Han lovte at det skulle bli orden på de håpløse sykkelveiene i Oslo da han søkte stillingen som statsminister i høst).
Jens påpeker i Aftenposten: «Flere steder slutter en sykkelsti midt i et farlig veikryss. Mange steder er det ikke ordentlige sykkelveier, det er bare malt en hvit stripe på veien slik at parkerte biler ofte står i veien, det blir jo bare helt feil.»
Farlig grønt lys
Det er ikke så ofte jeg er enig med Jens, men den uttalelsen kan jeg jammen stille meg bak.
Etter en lang og farefull og halsbrekkende karriére som syklist i denne byen er jeg et (fremdeles) (bank i bordet) levende vitnemål om at her snakker Jens sant.
Syklister er hatobjekt nummer én både for bilister og fotgjengere.
Bilistene misunner oss fordi vi kommer raskere frem enn dem, og hater oss fordi vi snirkler oss mellom bilene og passerer krysset på rødt lys.
Det de ikke har forstått er at såfremt det er klar bane, så er det tryggere å sykle på rødt lys enn på grønt. Når du sitter der på en meter sykkelsti malt opp med glade hvite striper ved siden av kjørebanen, og alle bilene, trailerne og bussene og – verst av alt – trikken – får grønt lys, så er det siste stedet du ønsker å være midt i blant dem.
(Det er antagelig de samme menneskene som lager sykkelstier som har programmert de såkalte «grønne bølgene» i trafikklysene. De er grønne dersom du kjører bil og gasser på sånn at du kjører 5-10 km raskere enn fartsgrensen. Det vet erfarne bilister, og gir full pinne når lyset blir grønt. Hvis ikke blir neste lys rødt akkurat i det de kommer. Dette gjør det ikke mindre farlig å sykle på grønt.)
En lek med døden
Men desperate bilister er en ting. De digre to-leddete bussene er verre. Møter du en av dem, så forhold deg til den som du ville forholdt deg til en Tyrannosaurus Rex:
Skygg banen.
For står det en buss på bussholdeplassen og du sykler forbi den, kan du vedde på at etter å ha passert 20 meter buss, blinker den ut til venstre og kjører, helt uten hensyn til hva som måtte befinne seg ved dens side.
Men verst av alt er trikken. Trikkeførere som ikke kan kjøre rundt feilparkerte biler og sånn, men må holde seg på skinner, de er nok ofte svært sinte og gretne når dagen går mot slutten.
Aggresjonen tar de kanskje ut på andre trafikanter, og syklister er nok også her en favoritt.
Derfor er enkelte veier som deler trasé med trikken en lek med døden.
Sykler du for eksempel over rundkjøringen ved Bislett og videre oppover Theresesgate er du fanget i en kilometerlang trikkefelle.
Det er trikkeskinner i hver retning, og du har kanskje 50-60 cm klaring mellom trikkeskinnen og en fortauskant som er 20-30 centimeter høy.
Når du strever deg oppover bakken og med et hugg av angst i brystet hører den karakteristiske summingen av trikken et stykke bak deg, blir minnene om den gang du løp okseløpet i Pamplona en fjern og koselig drøm.
Gi meg heller 10.000 okser enn én trikk på vei til Riskhospitalet.
Det finnes bare én løsning: Sykle alt hva remmer og tøy kan holde.
Bare pass på å ikke komme for nære de superglatte trikkeskinnene, eller hullene frosten har lagd rundt dem i løpet av vinteren.
Trikkens nådeløse jakt på syklister i Theresesgate er en av grunnene til at det å sykle på rødt her i Oslo simpelthen er en overlevelsesstrategi.
Her er rødt lyst betydelig tryggere enn alternativet.