Coaching og rådgivning | Kurs | Fagnettverk

Vi tilter arbeidslivet mot en mer bærekraftig fremtid. Se hva vi kan gjøre for din virksomhet.

Litt klokere
Ukentlige gode samtaler på Zoom. Ta med ditt kloke hode og lær
Relasjoner på jobb
Å skape og utvikle gode relasjoner er det viktigste kriteriet for suksess
DISK: Kommunikasjon i farger
Slik fargekoder du din (og dine kollegers) kommunikasjon med DISK.

Alle våre tjenesterVåre partnere
tilt | Signert | Tirsdag morgen | En lek med døden

En lek med døden

tirsdag 25. april 2006 @ 00:01

Sykling i Oslo er blitt enklere. Her er et tidsbilde fra 2006.
Av Paal Leveraas

Jeg inntar fartsvidunderet. Forventningene er spent til bristepunktet. Spenningen er til å ta og føle på. I det maskineriet begynner å rulle, kjenner jeg det knaker i leddene. Farten øker raskt.

Jeg er omgitt av stål og metall på alle kanter. I øyekrokene noterer jeg meg kjølig hvor kort avstand det faktisk er mellom liv og død.

Mitt liv.

Og min død.

Men snart svikter sideblikket. Det går fortere og fortere. Nå må det fokuseres 100 prosent på det som ligger foran. Adrenalinet pumper ut sin sitrende skjelvende spenning i hver minste avkrok av kroppen.

Nei! Dette er rått! Hjelp! Her kommer en utvendig loop! Jeg vil aaaaaaaav …. au!

San Andreas

Nei, dette er ikke en test av det nye speed-monsteret på Tusenfryd.

Jeg speeder nemlig gratis.

Jeg er syklist i Oslo.

I stedet for loopene på speed-monsteret, møter jeg Oslo-gatene kast-i-kast formidlet av en nesten usynlig forsenkning som skrår over veibanen, som en lokal San Andreas-forkastning i jordskorpa.

San Andreas sender meg sidelengs retning fronten av 37-bussen. Ikke så høyt til værs og like raskt som på Tusenfryd, men til gjengjeld sykler jeg uten sikkerhetsbelte.

(Heldigvis, så mange ganger jeg har vært nødt til å evakuere sykkelen i fart i det en sykkelblind bilist finner det for godt å krysse sykkelvei og fortau uten å vurdere muligheten for syklister og fotgjengere på stedet.)

For nå har snøen gått fra Oslo, og jeg har funnet fram min kjære offroader.

(Her i hovedstaden i gamle, steinrike Norge nytter ikke noe annet enn offroadere. Skal du sykle på smale dekk, må du ut i distrikts-Norge, hvor de asfalterer veiene sine iblant.)

Siste sortering

Syklister er absolutt siste sortering i Oslo-trafikken. Sykkelstier, i den grad de finnes, er muligens asfaltert et sted under all singelen som de strødde i veibanen for bilene i vinter.

(Nå som singelen ikke trengs for bilene lenger, er det jo det naturligste i verden å sope det ut i sykkelstiene ved siden av.)

Under singelen er hullene i asfalten mange og livsfarlige.

Erfaringen har lært oss at det noen tror er en trygg ferdselsåre for tohjulte i virkeligheten er en utspekulert syklistfelle.

Ja, ofte (men slett ikke alltid) er sykkelveien bilfri. Til gjengjeld finner de som lager veier og slikt det gjerne for godt å terminere sykkelstiene på måfå, eller grave store, umerkede hull i dem, eller dekke dem med snøen og grapset de måker bort fra den hellige bilveien.

Jeg er ikke alene om å klage på dette.

Statsminister Jens Stoltenberg er enig med meg.

(Han lovte at det skulle bli orden på de håpløse sykkelveiene i Oslo da han søkte stillingen som statsminister i høst).

Jens påpeker i Aftenposten: «Flere steder slutter en sykkelsti midt i et farlig veikryss. Mange steder er det ikke ordentlige sykkelveier, det er bare malt en hvit stripe på veien slik at parkerte biler ofte står i veien, det blir jo bare helt feil.»

Farlig grønt lys

Det er ikke så ofte jeg er enig med Jens, men den uttalelsen kan jeg jammen stille meg bak.

Etter en lang og farefull og halsbrekkende karriére som syklist i denne byen er jeg et (fremdeles) (bank i bordet) levende vitnemål om at her snakker Jens sant.

Syklister er hatobjekt nummer én både for bilister og fotgjengere.

Bilistene misunner oss fordi vi kommer raskere frem enn dem, og hater oss fordi vi snirkler oss mellom bilene og passerer krysset på rødt lys.

Det de ikke har forstått er at såfremt det er klar bane, så er det tryggere å sykle på rødt lys enn på grønt. Når du sitter der på en meter sykkelsti malt opp med glade hvite striper ved siden av kjørebanen, og alle bilene, trailerne og bussene og – verst av alt – trikken – får grønt lys, så er det siste stedet du ønsker å være midt i blant dem.

(Det er antagelig de samme menneskene som lager sykkelstier som har programmert de såkalte «grønne bølgene» i trafikklysene. De er grønne dersom du kjører bil og gasser på sånn at du kjører 5-10 km raskere enn fartsgrensen. Det vet erfarne bilister, og gir full pinne når lyset blir grønt. Hvis ikke blir neste lys rødt akkurat i det de kommer. Dette gjør det ikke mindre farlig å sykle på grønt.)

En lek med døden

Men desperate bilister er en ting. De digre to-leddete bussene er verre. Møter du en av dem, så forhold deg til den som du ville forholdt deg til en Tyrannosaurus Rex:

Skygg banen.

For står det en buss på bussholdeplassen og du sykler forbi den, kan du vedde på at etter å ha passert 20 meter buss, blinker den ut til venstre og kjører, helt uten hensyn til hva som måtte befinne seg ved dens side.

Men verst av alt er trikken. Trikkeførere som ikke kan kjøre rundt feilparkerte biler og sånn, men må holde seg på skinner, de er nok ofte svært sinte og gretne når dagen går mot slutten.

Aggresjonen tar de kanskje ut på andre trafikanter, og syklister er nok også her en favoritt.

Derfor er enkelte veier som deler trasé med trikken en lek med døden.

Sykler du for eksempel over rundkjøringen ved Bislett og videre oppover Theresesgate er du fanget i en kilometerlang trikkefelle.

Det er trikkeskinner i hver retning, og du har kanskje 50-60 cm klaring mellom trikkeskinnen og en fortauskant som er 20-30 centimeter høy.

«På vei opp Theresesgate … blir minnene om den gang du løp okseløpet i Pamplona en fjern og koselig drøm»

Når du strever deg oppover bakken og med et hugg av angst i brystet hører den karakteristiske summingen av trikken et stykke bak deg, blir minnene om den gang du løp okseløpet i Pamplona en fjern og koselig drøm.

Gi meg heller 10.000 okser enn én trikk på vei til Riskhospitalet.

Det finnes bare én løsning: Sykle alt hva remmer og tøy kan holde.

Bare pass på å ikke komme for nære de superglatte trikkeskinnene, eller hullene frosten har lagd rundt dem i løpet av vinteren.

Trikkens nådeløse jakt på syklister i Theresesgate er en av grunnene til at det å sykle på rødt her i Oslo simpelthen er en overlevelsesstrategi.

Her er rødt lyst betydelig tryggere enn alternativet.


(Opprinnelig publisert i Startsiden Neste Klikk)

Fant ikke noen innlegg.

Abonnement på coaching

Abonnement på coaching

Gi dine medarbeidere tilgang på personlig og profesjonell vekst og utvikling med et fleksibelt abonnement på en eller flere av våre profesjonelle coacher.

Les mer

Våre nyhetsbrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev.

"*" obligatorisk felt

Navn*

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av “kloke hoder” (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

5 Comments

  1. VamPus

    Ja det er merkelig hvordan man faktisk går fra å være en person til en blink for alle gretne menn i middelalderskrise og Mercedes når man tar frem sykkelen…

  2. Nemphnett

    Hvorfor i alle dager VIL du sykle under slike forhold? Hvorfor ikke sykle på fortauet? Selv om du må ta hensyn til og vike for fotgjengerne der, så er vel det bedre enn å bli herset med av busser og trikker? “Ja, men det går jo så sakte” sier du kanskje. So what? Det er stor trafikk i byen. Det går sakte for ALLE i trange gater og med medtrafikanter opp og ned og i mente. Noen ganger er det så mange fotgjengere at jeg ikke en gang kan GÅ så fort jeg vil i gatene. Noe av det mest provoserende med dere syklister er at det virker som om dere mener at dere har RETT til å få sykle så fort som redskapen og formen tillater. Wake up and smell the coffe. Rushtrafikk gjelder for alle, også for syklister.

  3. paal

    Jeg sykler fordi det er miljøvennlig og stort sett godt for hjertet og andre organer. Hvis jeg skulle sykle på fortauet, ville det ikke være noe moro lenger.

  4. Nemphnett

    Ikke noe MORO lenger? Hallo! Tror du gatene er til for at du skal ha det moro? Er det MER moro å spille russisk rullett med busser og annen tungtrafikk, enn å sykle på fortauet? Er det viktigere at du skal ha det moro enn at folk som skal på jobb, eller kjører varer til deg og meg kommer seg frem og får gjort jobben sin uten å sitte med hjertet i halsen på grunn av vinglete syklister i veien?

  5. paal

    Ja, ja, tja.

På forsiden nå

Salgsbroen, alle pilarer er like viktige.

Kan du skape tillit? Da er du en selger!

|
Du skal si til deg selv: «Jeg er en selger», og du skal si det med stolthet.
Adferdslæring: Tanker skaper følelser - følelser skaper adferd - adferd skaper tanker

De ubevisste holdningene til eldre arbeidstakere

|
Det foreligger en «allmenn sannhet» om de unge «talentene»: De er fremoverlente, innovative og proaktive arbeidstakere.
Soloprenørene: Hvordan skaffe nye kunder?

Soloprenørene: Hvordan skaffe nye kunder?

|
Overraskende kundeinnsikt fra erfarne soloprenører.
Hvordan 84% av norske virksomheter skaffer nye kunder

Hvordan 84% av norske virksomheter skaffer nye kunder

|
Ukens Tirsdag morgen er skrevet spesielt til en stor gruppe mennesker jeg beundrer: soloprenørene. Dere andre: Les på eget ansvar.
Diagnose: Kan brukes til alt

Diagnose: Kan brukes til alt

|
Å kunne mer om det meste enn de fleste høres bra ut. Men i et ekspertdrevet arbeidsliv kan "multitalent" klinge mer som en diagnose.
Skal vi gni det inn, eller ikke?

Skal vi gni det inn, eller ikke?

|
De gangene jeg som barn kom over en liten rift på en tapetvegg eller i et klesplagg, var det utrolig fristende å pirke litt, og se om jeg kunne få løs en bit til, eller lage hullet litt større. Jeg hadde ikke noe ønske om å ødelegge, jeg ville bare se hva som skjedde.  
Født som leder?

Født som leder?

|
Blir man født som leder? Eller kan det læres? Jeg trodde ikke dette var et tema lenger. Jeg tok feil.
Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

|
Hva er likheten mellom en polfarer, deg og dine ansatte?
Olivias verden

Olivias verden

|
KI er et fantastisk verktøy, og det blir mer fantastisk for hvert minutt. Fint for oss, stort sett. Men hvordan vil Olivia (8 måneder) sitt voksne liv se ut?

Pin It on Pinterest

Share This