En gang trodde jeg bloggerne hadde potensial i seg til å velte regjeringer, sparke kringkastingssjefer og gjøre journalister så pinlig berørt at de ble rammet av skrivevegring for resten av sin karriére. Jeg tok feil.
Da jeg begynte å snuse på fenomenet blogging for halvannet år siden, kjente jeg den gamle gode lukten av sprengstoff rive i min sensasjontrenede nese.
Her var det noe på gang, et kjempesmell, tenkte jeg.
Men så langt har det vært stille. Det eneste smellet jeg har hørt, er fra veloppdratte bloggere som smekker hverandre høflig over lankene.
Nå får grasrota en stemme, tenkte jeg, og den skal vi jammen meg bli tvunget til å lytte til alle sammen.
For noe tull.
Mikrofon i jorda
Ja, rett nok har grasrota fått en stemme. Men effekten er omtrent hva du kan forvente hvis du stikker en mikrofon ned i jorda. Du hører gresset gro, og er du heldig får du med deg lyden av en muldvarp som tisler og tasler der nede.
Den globale blogge-landsbyen er blitt som en hvilken som helst landsby: Fra utsiden har den en viss sjarm, men på innsiden er den et smålig sted hvor folk sladrer, baksnakker, etablerer klikker, koker suppe, skaper intriger, oppdrar katter og bedrar sine ektefeller.
I stedet for å sette makta på plass, brukes den nye stemmen til å tiske og hviske om hverandre.
En og annen landsbyoriginal velger riktignok å stå for seg selv i utkanten av byen og messe frem uforståelige og høytflyvende tanker om aktuelle emner i samfunnsdebatten.
Ingen gidder å høre.
Og om noen gadd å høre, så snakker han så rart og utydelig og selvhøytidelig at budskapet likevel ikke vil rekke fram.
Første kapittel
Første kapittel i den lille mini-føljetongen «Bloggskolen» startet i Neste Klikk den 18. oktober i 2004. Den startet slik:
«Hørt om blogging? Blogging har etter sigende potensial i seg til å bli «den femte statsmakt». Så hvorfor er ikke du der ute og blamerer journalister og avsetter konger og presidenter? (…) Det ligger et stort uutnyttet potensial i norsk blogging. I USA er blogger en viktig del av det politiske landskapet. Og miljøets berettigelse er bevist gang på gang.»
Utgangspunktet for utviklingen som akselererte på den tiden, var at publiseringsteknologien var blitt billig (gratis), lett tilgjengelig, og så enkel at hvem som helst kunne lære å bruke den.
Teknologien ga grasrota en stemme, og nå begynte den å snakke.
Dette ga rom for en mektig fascinasjon hos meg og mange andre som observerte, ekstrapolerte, visjonerte og fantaserte om hvor dette skulle ende.
Siden har jeg skrevet om bloggere, snakket om bloggere, snakket med bloggere, og holdt mange foredrag om blogging, ofte med «Den femte statsmakt» som et viktig stikkord.
Den femte statsmakt
Idéen om at bloggerne kan utgjøre en femte statsmakt må du se i sammenheng med den populære betegnelsen «Den fjerde statsmakt» som brukes på pressen.
Dersom pressens rolle er å overvåke de tre «formelle» statsmaktene i vårt demokrati, er bloggernes rolle å overvåke pressen.
Bloggerne har tidvis forsøkt å ta denne rollen, med et skarpt og kritisk blikk på alt det rælet journalister lirer av seg i det bloggere overbærende omtaler som «MSM» («mainstream media»).
Men her i Norge har MSM, gjerne i form av Dagbladet og VG, driblet de bråkjekke amatørene av banen straks de forsøkte seg på en takling.
Begge avisene startet egne blogger, og hvis noen av de utenforstående bloggerne ble litt for store i kjeften, inviterte de dem til å bli skribenter i avisbloggen.
Mer skulle det sjelden til for å få de nye «makthaverne» til å komme luskende og logrende inn i varmen hos de gamle.
Tannløs, lydløs, visjonsløs
Neida, alt er ikke bare sorgen. Det finnes gode blogger, og det finnes interessante prosjekter som tar sikte på å samle blogge-energien inn i nye typer medier. Men stemmene deres er svake og drukner i jamringen fra bloggedypet.
Snakk høyere. Snakk tydeligere. Ikke klag over at du ikke blir hørt, snakk så høyt at du blir hørt.
Inntil det skjer, må vi som trodde bloggerevolusjonen skulle gi nyhetene tilbake til folket og vippe den fjerde statsmakt av pinnen, bare konstatere at den norske bloggsfæren ikke bare er lydløs, men også tannløs og visjonsløs.
(Tidligere publisert i Neste Klikk)
Agree that blogs have not lived up to what we expected and liked your microphone to the earth metaphore.
The collective consciousness of the world is changing, and even growing. Nonetheless, if you look at the median and expect to see movement, you had better be infinately patient or take a 100 year perspective. To see that consciousness is growing, you have to look to the outer extremes. For example, if you want to see what is really new and exciting in the world of quantum physics, you have to look to metaphysics (the stuff that is beyond the edge of what we have proven, assimilated and brought into mainstream consciousness). Einstein proved that time and space do not exist like we perceive them, and yet still, 50 years later we haven’t really understood this innately. You must look beyond the borders to see change.
Blogging is great, because it provides a virtual soap box for anyone and anything. No matter how far out your notion, there is nothing stopping you from publishing it. This is the quiet revolution. This in itself will speed the development of the growing consciousness. I agree with Pål that it is often a bleak and boring trip into the land of the bloggers, but every once in a while you stumble over a gem – we are modern day treasure hunters – and that makes it all worth the adventure. – Rick
Kloke ord, Rick. Som alltid.
Vel blåst!
Det er bra med konstruktiv kritikk og et spark i ræva til oss bloggere. Dette mener jeg, og ikke bare som slikt vas man sier før man setter komma og sier «men»…
Jeg mener jeg leste denne saken og hadde budskapet der i bakhodet da jeg skrev de par siste postene på min egen blogg. Flere andre har det sikkert på samme vis, og tar kanskje litt mer i på sine blogger fremover.
MEN… 🙂
Det er bedre å tenne et lys, enn å forbanne mørket. Og med det mener jeg dels at man ikke uten videre kan forvente at et nytt medium i vesentlig grad vil bli brukt samfunns- eller mediekritisk. Tenk på telefonen, da den var ny. Å forvente at et flertall (eller et betydelig mindretall) skulle bruke dette mediet til å «velte regjeringer, sparke kringkastingssjefer og gjøre journalister» pinlig berørt, ville være å drømme. Det er heller ikke overraskende at USAs bloggosfære, sett utenfra, virker mer seriøs og organisert, da selve antallet bloggere, infrastrukturen over there og måten du finner dem på uvegerlig vil gi et slikt inntrykk.
Dels mener jeg også at du kan tenne et lys selv, altså gå foran med et godt eksempel. Som Hjorthen er inne på, kan du velge å skrive om noe annet og mer potent enn «Tore på sporet».
Ett av lysene som er tent, og som du også har vært med på å tenne, er bloggtjenesten Bloggrevyen. Denne nyhets/pingetjenesten gjør det jo fx mulig å liste alle de nyeste norske bloggsakene innenfor kategorien «Politikk og samfunn». Det er en viktig infrastruktur, og en god start.
Et annet lys er den nylige oppstarten av gruppebloggen/aggregatoren Sonitus, som i sin tur er kunngjort og lansert på de Paal-initierte tjenestene Bloggrevyen og Bloggblogg.
Du er med andre ord en positiv og konstruktiv innflytelse, eller coacher, som du selv kaller det.
Og jeg er sikkert selv en «byoriginal» og en som «står for seg selv i utkanten av byen og messer frem uforståelige og høytflyvende tanker om aktuelle emner i samfunnsdebatten», som «ingen gidder å høre» og «så rart og utydelig og selvhøytidelig at budskapet likevel ikke vil rekke fram». Jeg følte meg i alle fall en smule truffet av opptil flere passasjer i teksten.
Men det er nå greit nok, og du tar opp et viktig og reelt fenomen; spørsmålet må være hva som kan gjøres, og ikke minst hvordan det kan gjøres.
Forventningene dine var sikkert overdrevne og spissformulerte i utgangspunktet. Folk skifter ikke karakter over natta og blir ikke mer engasjerte mennesker bare fordi de får et nytt medium eller leketøy mellom hendene. Kattefolk vil blogge om katter (som forøvrig er langt smartere enn folk, by the way. Kattens stolte, ville onkel, gaupa, når fx nær 100% av de mål den setter seg). Militærfolk vil blogge om militæret, etc etc.
Selv syns jeg vel lesertallene og kommentarmengden på mine egne blogger er tilfredsstillende. En kommentar fra i sommer om at «det verste er at så mange mennesker leser denne bloggen deres» var oppmuntrende og vel verdt alt strevet. Og jeg blogger også for å utvide grensene for hva det er «lov» og mulig å blogge om, i et «demokratisk NATO-land» med såkalt «ytringsfrihet», og da i håp om å inspirere flere. Jeg føler altså at jeg når frem til den litt smale målgruppen (av demokratiinteresserte særinger og motstandere av politisk motiverte massemord), og i en viss grad takket være nettopp Bloggrevyen.
Men det er klart: Den norske bloggosfæren ER ikke stort å rope hurra for i så måte, og det er utvilsomt den internasjonale scenen som inspirerer og motiverer mest.
Hva kan gjøres for å øke punchen og makten i de bloggende hender?
Om vi konsentrerer spørsmålet til den makt- og mediekritiske delen av bloggosfæren, og tar med oss at denne ikke er så altfor gal som det er, gitt den filosofiske monokulturen Norge nå engang er, kan vi anføre følgende (nå som alle lesere er behørig skremt bort):
* bloggerne må bli seg bevisst bloggosfærens (potensielle) fortrinn
MSM – mainstream-media – er fanget i en konformitetsboble, med sine pålegg om lønnsomhet og politisk korrekthet, noe bloggerne blåser en lang marsj i. Bloggerne kan også linke og svermblogge, og holde en sak varm i måneder og år. Og de kan ikke minst samle overveldende mengder av «saksdokumenter» av alle medietyper, samtidig som alt som er blogget er søkbart og tilgjengelig for andre interesserte og nysgjerrige 24/7.
Et eksempel her er avdekkingen av det Bush-regimet dekket til etter 11. september.
* bloggerne må fylle en nisje de andre mediene vanskelig kan fylle
MSM kan ikke forventes å bruke store ressurser på selvkritikk, eller på kritikk av MSMs egne institusjoner, eller MSMs samrøre med statsmakt og kapitalmakt. Om det idag er en selvfølge i Norge at andre massemedier vil avsløre en sak som NS-brevet – Næringslivets Sikkerhetsråds brev til Bernander – med ønske om at NRK skulle ta dokumentarfilmen «Et lite stykke Norge» av plakaten, kan dette landskapet fort endre seg. Det er ingen selvfølge at en reklamefinansiert kanal som TV2 vil sende en slik film, og risikere å pådra seg annonsørenes vrede. En slik filmvisning vil med tiden altså trolig måtte «blogges frem» eller fasiliteres gjennom podcast, fildeling og/eller vlogging.
* bloggerne må hegne om og utvide sin infrastruktur
En motkulturell blogger som tror seg mektig og tror han har en permanent talerstol, uansett sitt budskap eller regimets dynamiske natur, er naiv. Blogger han på Firma X sin bloggplattform og Firma X også leverer andre sentrale tjenester som nettsøk, bloggsøk, mail, chat etc, og alt sammen mistenkelig gratis, kan det koste ham dyrt å pådra seg Firma X sin vrede. Uten å komme drassende med Marx og Engels her, kan det være på sin plass å nevne «kontroll med produksjonsmidlene», eller i alle fall at man bør vite om alternativer og nødløsninger.
Et kritisk fokus på eierne og bakmennene vil alltid være smart, og egne løsninger og initiativer for å beholde talerstolen og øke volumet eller publikummet, vil heller ikke være dumt. Organisert massevandring fra Firma X til Firma Y kan bli et aktuelt virkemiddel for å holde X i ørene. I ekstreme tilfeller vil Community Z være eneste utvei.
* bloggerne må være obs på den mulige «bloggfella»
En felle ved blogging kan være at de ubehagelige og motkulturelle stemmene trives altfor godt på nettet og i sine små og store bloggosfærer, at de glemmer at de strengt tatt burde vært synlige på andre og mer innflytelsesrike arenaer. Kan mediahypen av blogging være et skittent triks fra MSM for å kvitte seg med de ubehagelige stemmene i den delen av offentligheten som betyr noe? Og videre: Er det folkelige opptøyer og revolusjon på torget i Katmandu mot den eneveldige kongen og kuppmakeren, er det sikkert både behagelig og bedagelig å sitte hjemme og lire av seg litt ironi og noen sarkasmer om både den ene og den andre part. Likevel burde kanskje også du trosse portforbudet og la tastaturet hvile noen timer, til Nepal er på folkets hender?
Men nå begynner dette «vesle tilsvaret» å minne mistenkelig om et manifest, så jeg tror jeg legger på røret… 🙂
Hilsen
Torstein Viddal
partisekretær og daglig leder
Det Anarkistisk-Motkulturelle Parti (DAMP)
Torstein: Takk for kommentaren din. Den var interessant og tankevekkende. For å være helt ærlig, så syns jeg den norske bloggsfæren i hovedsak har vært en positiv overraskelse. Folk er velformulerte, reflekterte, dyktige. Men den er innadvendt. Det kan man forstå i en utprøvingsfase, men snart må det vel være på tide å prøve kreftene mot større oppgaver. Det kjente jeg et behov for å si fra om. Hvis jeg kan ha irritert, inspirert eller på andre måter påvirket noe til å bevege seg i den retning, er det bra.