Aftenposten skrev at arbeidsmarkedet ikke har plass til folk over 45 år. For mens antallet arbeidsledige går ned, stiger arbeidsledigheten blant de over 45 i Oslo. Det er kjedelig for dem det rammer, men en tragedie for næringslivet vårt.

Men det er en villet tragedie.

Realiteten er jo at vi takker nei til «indrefileten» i arbeidsmarkedet.

Menn – og ja, spesielt menn – over 40 er utholdende, friske, erfarne, ydmyke. Ungene er gjerne over bleiestadiet – store nok til at far ikke kommer sløv og sliten på arbeid etter en våkenatt med junior.

De har nettverk, kunnskap, kompetanse og – tro det eller ei – de er kreative og dynamiske og har stå-på-humør også.

I denne søkergruppen vil du antagelig finne den beste medarbeideren du kan forestille deg.

Likevel betaler du hodejegerne 100.000-vis av kroner for å vrake dem.

For blant de som bidrar til dette er nettopp hodejegerne, som av mange – også på arbeidsgiversiden – oppleves som grusomt arrogante og ignorante i sin omgang med arbeidssøkende.

– Jeg ble ganske sjokkert da jeg så hvordan rekrutteringsfirmaet «grovsorterte» bort halve søkerbunken utelukkende basert på alder, fortalte en IT-sjef til meg forleden. – De kastet ikke engang et blikk på søknadene som ble sortert ut.

Enorm arroganse

Harald Sæther (53) har åpenbart opplevd det samme.

– Mange av byråene utviser en enorm arroganse. Det virker ikke som om de verdsetter at en person har erfaring, sier han til Aftenposten.

Jeg spurte Per-André Marum, en kjent og erfaren hodejeger, om dette er en gjengs holdning i rekrutteringsbransjen.

– Det er ikke slik alle gjør det, svarte han.

– Men skal du ha unge selgere til 270.000 kan det nok være en grovsortering som du ikke gjør så mye feil på i alle fall. Alder betyr en del. Noen ganger er det en indikasjon på andre kriterier som man virkelig ser etter, som for eksempel tempo, omstillingsevne og relevant nettverk.

Men er det helt håpløst? Finnes det ingen vei tilbake til arbeidslivet hvis du har passert den magiske 45-årsgrensa?

Det er tydeligvis ikke lett. Men det finnes unntak. Noe sier meg at når du skal ut og lete så er nettopp «unntak» et nøkkelord.

En kjøttkvern

Når du står på gata uten en jobb, er Nav gjerne første mål. Nav tar imot deg slik en kjøttkvern tar imot et stykke kjøtt. Når du kommer ut på andre siden står du skjelvende og mør med oppskriften på et nytt liv i hånda.

Det finnes bare én oppskrift, og hovedingrediensen er å starte en blitzkrieg mot stillingsmarkedet. Søk, søk, søk, er budskapet. Søk på alt som er i nærheten av å være relevant.

Det er kanskje en god strategi for en 20-åring med truckførerbevis som aldri har vært i arbeid. Men jeg tror ikke det er en god strategi for en 45-årig siviløkonom med 20 års erfaring fra arbeidslivet.

I begynnelsen av mai kontaktet en mann i femtiårene meg. Han har hatt spennende lederstillinger i IT-bransjen i alle år. Hans CV er imponerende, han er kreativ, engasjerende og motiverende, og hans talenter er udiskutable. Det er ganske enkelt en riktig flink fyr, med sekken full av tricks.

Men det gikk ikke helt som det skulle med det siste selskapet han jobbet i. For et års tid siden var selskapet historie og min venn fant seg selv i arbeidsledighetskøen.

Han hadde gått på alle kursene til Aetat, og sendt ut mer enn 50 søknader om jobb.

Uten hell.

Nå ville han ha min hjelp.

Klokkene ringer for tidlig

Jeg er selv betydelig mer enn 45 år. Jeg har aldri vært arbeidsledig, selv om jeg ikke har hatt en «ordentlig» jobb i store deler av karrieren. Det jeg vet om hvordan det er å plutselig bli kastet ut i arbeidsledighet er derfor kun basert på hva jeg leser og hører.

Men jeg forstår at det ikke er spesielt gøy.

Tenk å bli sittende der, vite at du duger, være sprek som en hingst, klar som glass i toppen, og bli vraket gang på gang, utelukkende basert på din fødselsdato.

Det er som å høre klokkene ringe for deg, men vite at klokkeren har tatt feil av tida.

Derfor ville jeg gjerne hjelpe, så vi begynte å jobbe.

Det første vi gjorde var å se på metodene han hadde benyttet seg av til nå, og vurdere dem opp mot det faktum at de foreløpig ikke hadde gitt noe resultat.

Vepsen mot vinduet

Mennesket er et vanedyr. Tenk deg en veps mot stuevinduet. I time etter time forsøker den å komme seg gjennom glassruta. Fåfengt. Hadde den stoppet opp og tenkt at «hei, stopp litt, dette fungerer jo ikke – fins det andre måter?» ville den kanskje oppdaget at balkongdøra ved siden av stod åpen.

Jeg tenker på vepsen når jeg hører om arbeidsledige som – med Aetats kursbevis i lomma – nesten mekanisk sender avsted søknad etter søknad etter søknad, måned etter måned, år etter år.

«Hei, dette fungerer jo ikke. Fins det annen måte?»

Så vi startet jakten på en annen måte.

Det kanskje mest grunnleggende og kraftfulle spørsmålet du kan stille, er også et av de enkleste:

«Hva vil du?»

De færreste kan gi et ordentlig svar på stående fot. Men spørsmålet åpner opp for jakten på de egentlige verdiene i livet ditt.

For min arbeidsledige venn startet prosessen ved at han løsrev seg fra «tvangstanken» at han måtte ha en jobb. For ingen må ha en jobb, ikke i vårt overskuddsland hvertfall, men noen føler at en jobb er viktig for å oppnå det vi alle gjerne vil ha: Et godt liv.

Med dette som ballast, oppdaget min venn at det viktigste ikke er å ha en jobb, men å ha en jobb som gir mening.

«Hva er viktig?», spurte han seg. «Hva vil jeg?»

For å finne svaret begynte han å skrelle av verdiene sine, en etter en, og se på dem. Han oppdaget at de tingene som virkelig betyr noe for ham ikke nødvendigvis er i tråd med den yrkesbakgrunnen han har hatt til nå.

Han definerte sin drømmejobb.

I stedet for å dunke hodet i stuevinduet, løftet han hodet, og så en annen vei.

Og der var det jammen en åpen verandadør.

Når du drømmer og ønsker noe hardt nok, har det en tendens til å skje rare ting. Ikke før hadde han definert drømmejobben, så stod den på trykk i en stillingsutlysning.

For få dager siden ringte han meg og sa at han ikke trengte meg mer på en stund.

Drømmejobben var blitt hans.