En tragisk trafikkulykke åpner døren inn til en historie om en rå voldtekt og en intens og sørgelig kjærlighet mellom overgriper og offer.
Margaret Mazzantini er i Oslo. Den italienske forfatteren har hatt suksess med sin bok Non ti muovere, som på norsk er blitt «Ikke rør deg».
Boken ble film i fjor.
Jeg skal møte henne. Jeg sykler gjennom regnvåte Oslo-gater ned til Grand hotel mens jeg tenker på boka hun har skrevet.
«En ung jente på moped mister kontrollen på en regnvåt gate og støter sammen med en bil. Hardt skadet fraktes hun til sykehuset hvor hennes far, kirurgen og avdelingsoverlegen Timoteo, arbeider. Det rykker Timoteo ut av sin ordnede tilværelse. Maktesløs legger han bort skalpell og sterile gummihansker, og setter seg ved sin datters seng.»
Inn i mørket
Jeg parkerer sykkelen utenfor en urmakerbutikk, mens jeg tenker på min egen datter. En januardag for fem år siden var hun ute og red på en frossen skogsvei, da hesten ble skremt av en passerende bil og kastet henne av.
Hennes mor ringte omtrent samtidig med at ambulansehelikopteret landet på Ullevål sykehus. Min datter hadde gått inn i mørket, og ble der i tre uker.
Vi bærer alle med oss våre historier, og «Ikke rør deg» rører ved min egen.
Jeg minnes godt fortvilelsen ved et elsket barns sykeseng, frykten, usikkerheten, disse overveldende følelsene som ikke har noe utløp.
Fars hemmelige liv
I boken er det Timoteos datter Angela som rammes. Mens hun ligger der, uten å røre seg, snørt inn i slanger, laster hennes far sin skyldfølelse av seg gjennom historien om sitt hemmelige liv.
«Året før Angela ble født, er Timoteo på vei til familiens sted ved kysten, da bilen hans bryter sammen. Det lille stedet hvor han søker hjelp er en annen verden enn hans egen. Et sted som stinker av olje, svette og fattigdom. En kvinne ved navn Italia tar ham inn i sin egen usle leilighet for å låne ham telefonen.»
På Karl Johan stanser et par turister for å beundre gullklokkene i butikkvinduet. Jeg går inn i resepsjonen på Grand. Margaret Mazzantini sitter ikke i Palmen som avtalt. Jeg setter meg og venter, finner fram boka hennes, tenker at det kan være et tegn, slik at de skal vite hvem jeg er. Og ganske riktig. En representant fra hennes norske forlegger finner meg, og tar med meg ut på Karl Johan igjen.
Invitert på rommet
Der står hun, mørk og mager og frossen. Hun vil ikke inn i den luftkondisjonerte resepsjonen. Hun inviterer meg opp på sitt rom.
Jeg setter meg på sofaen. En kvinnelig italiensk forfatter og meg. På rom 304, på Grand. Utenfor løper joggere med Tine-logoen på ryggen.
— Ja, han voldtar henne, forsvarer forfatteren sin romanfigur. — Men den han egentlig voldtar er seg selv, sitt liv, sin tilværelse, alle tingene i livet sitt som han savner.
Blødende og sårbart
Margaret snakker med hele kroppen. Hendene gestikulerer, illustrerer, viser hvordan Timoteo river hjertet ut av sitt eget bryst og legger det frem, blødende og sårbart.
Hun har varme følelser for den grå skikkelsen med det hemmelige livet.
— Nei min far er ikke modell. Min far var en helt annen type. Min far skrev på den samme boken i 40 år, men han var ingen kjedelig person, tvert imot. Vi elsket ham, og gikk på tå når han var i nærheten. Han var så sterk i sine følelser.
— Du beskriver på en overbevisende måte hvordan en mann kan forandres fra en fredelig og korrekt borger til en frådende voldtektsmann og tilbake igjen. Det er fascinerende å se en kvinne gå så inn i en manns kropp og sinn. Men hvilken av skikkelsene i boken identifiserer du deg mest med?
Hun vrir seg litt i stolen, tar sats.
— Jeg identifiserer meg med mange, men mest med Italia, den voldtatte og elskede kvinnen. Jeg kommer fra fattige kår selv. Jeg vet hvordan fattigdom lukter, jeg vet hvordan det føles. Sex, voldtekt, utroskap – det er ikke tabu lenger. Det er blitt normalt. Dagens tabuer er fattigdom, sykdom og alderdom. Hold deg rik, frisk, ung og vakker, så går det bra, uansett moral.
— «Ikke rør deg» har en slags moral. Den ekte kjærlighetens moral. Timoteo og Italia utvikler en dyp og intens kjærlighet. Italia var ingen hore. Hun var en engel.
Margaret ser meg inn i øynene. Hennes gnistrer mørkt og intenst. I dem ser jeg stolthet og trass, raseri og melankoli. Jeg tenker at dette er et menneske som tar inn mye, kanskje for mye, som en parabolantenne vendt ut mot et nådeløst univers.
Jeg er et stort øye
— Jeg er som et stort øye, jeg ser alt, jeg tar inn alt. Verden er full av sorg, fattigdom, vold. Dette ser jeg, og det gjør vondt.
Hun har tre barn hjemme i Roma. I de ligger noe av årsaken til hennes urolige sinn. Ungenes far og hennes mann er Sergio Castellitto, skuespiller. Han spilte hovedrollen i filmen.
— Har dere en slik kjærlighet som oppstår i boken din?
— Nei. Vi har våre problemer som alle andre. Han er jo aldri hjemme, alltid ute på jobb, så jeg har det meste av ansvaret for ungene alene.
Temaet er ubehagelig. Hun dreier det over i jobb. Det å skrive.
Historien er spikeren
— Jeg må skrive når jeg kan, etter at ungene er sendt av sted til skolen og huset er ryddet. Jeg leter alltid etter historier. Historien er som spikeren du henger bildet på veggen i.
— Hva blir din neste bok?
— Å, jeg vet ikke. Bøkene mine er ikke veldig godt planlagt. De bare kommer. Det kan bli noe om en prest, Afrika. Jeg var i Afrika. All elendigheten, korrupsjonen, skammen. Midt i alt: Salg av krig. Det finnes 90 selskap som leier ut soldater, og de fleste er etablert i et europeisk land.
«Hun reagerte,» sier jeg, «hun klemte fingeren min.»
«Det kan ha vært bare en griperefleks.»
«Nei, hun åpnet øynene også.»
Margaret Mazzantini regnes om en av Italias fremste kvinnelige forfattere, og sammenlignes ofte med Alberto Moravia.
Hun er født i Irland og bor i Italia med sin mann, regissøren og skuespilleren Sergio Castellitto. «Ikke rør deg» vant Italias mest prestisjefylte litterære pris, Premio Strega-prisen. Det er hennes andre roman.Romanen er filmatisert i tett samarbeid mellom Margaret Mazzantini og hennes mann. Penelope Cruz spiller den kvinnelige hovedrollen.
