Da irske myndigheter forbød røyking i puber og klubber og alle andre arbeidssteder 1. april i fjor, sa kritikerne at ‘barnevaktstaten er blitt gal’.

Irland innførte det samme totalforbudet mot røyking vi har i Norge noen måneder før oss. I likhet med erfaringene her til lands, har ikke verden gått under i Irland heller, det har ikke vært opprør, alt har gått rolig og pent for seg, røykerne hutler seg sammen ute på gatene, der som her, og det har ikke vært problemer med å følge opp røykeforbudet

Irene er stolte fordi de var først, og hyller sin nasjon som en foregangsnasjon hva gjelder helse.

Men noen er ikke kommet over røykesuget ennå.

Brendan O’Neill i Spiked høvler over hele loven, og mener at dette ikke har noe som helst med helse å gjøre, men er en erstatning for de to irske grunnpillarene som nå er smuldret opp: Nasjonalisme og katolisisme.

How did the Nanny State-haters get it so wrong, with their (predictable) predictions of an uprising against what one described as the worst kind of ‘nanny-state nagging’? (6) Why has the ban been widely accepted by the public and celebrated by politicians of all persuasion, in a country previously known for its dingy bars (…)?

Han gir selv svaret:

The Irish government’s anti-smoking crusade is a desperate scramble for a sense of moral purpose, in a state where the two pillars of politics and society – nationalism and Catholicism – have all but collapsed. Indeed, Ireland is a pioneer in using the new politics of personal health to substitute for a grand political vision.

spiked-liberties | Article | The fag-end of the Republic