Jeg har en date. Skal treffe en dame på Bristol. Rom 324. Jeg sykler gjennom regnet, og parkerer Schwinn’en på fortauet utenfor.
Håper de ikke fjerner den. Den kler ikke akkurat omgivelsene.
Fra resepsjonen ledsages jeg inn i en eksklusivt møblert suite. Jeg virrer litt smånervøst omkring. Prøver å finne et sted å legge fra meg jakka, roter fram utstyret fra sykkelveska. Hyggeprater og skryter litt av rommet. Fremdeles med den lette nervøsiteten, forventningen, sitrende i kroppen, den gjør det umulig å sette seg ned.
Jeg har vært oppe siden klokken 04.00. Surfet på nett og lest alt jeg kunne finne om henne. Kjent på stemningen hun skaper, undret meg over hvordan hun blottstiller seg, deler sjelen sin, livet sitt, familien sin, minnene sine.
Magi
Hun kommer stille inn døren, med lette, bestemte skritt. Det overrasker meg litt. Hadde halvveis ventet at hun bare ville materialisere seg i rommet foran meg. Hun velger altså døren.
Hun ser meg rett inn i øynene, tar meg i hånden og presenterer seg. På engelsk.
— Hello. My name is Isabel Allende.
— Hello. Nice to meet you. I’m Paal. Hello. Good day.
Jeg fomler med ord. Hånda hennes forsvinner i min, jeg konsentrerer meg om ikke å klemme for hardt. Hun er så bitte liten. De er visst alltid det, de store. Så små, så små. Også denne latinamerikanske kvinnen, en levende legende, en dame som har skrevet seg inn i våre hjerter og gitt oss tilbake magien.
OK. Jeg har tenkt ut et genialt innledningsspørsmål. Plutselig virker det så tåpelig. Jeg prøver meg likevel.
— Hva kan jeg spørre deg om som du ikke er blitt spurt om enda?
Funker det? Hun ler. Ja, hun ler godt.
— Det er din jobb, sier hun. Ler mer. Stemningen blir litt mer avslappet. Jeg ser på denne kvinnen, 62 år. Jeg ser alderen hennes bedre nå, men hun bærer den med ynde. Dette er en kvinne jeg gjerne kunne rekruttert som bestemor til mine barn.
Jeg tenker på blottstillelsen, ærligheten, selvironien, ting hun har sagt, tøffe ting, som beskrivelsen av hvordan hun kom seg på bena igjen etter tapet av sin datter, Paula.
— Da jeg begynte å få erotiske drømmer igjen, visste jeg at var i ferd med å bli frisk. Jeg drømte at jeg la en naken Antonio Banderas på en mexicansk tortilla, dynket ham med guacamole og salsa, rullet ham sammen og spiste ham.
Tøft. Tøft, bestemor.
— Vi er invitert til innspillingen av Antonios neste film, om Zorro, i Mexico. Han sa: «Jeg skal behandle deg som en dronning, Isabel. Please, come. Så vi drar, min mann og jeg. I november. Til Mexico.»
Hun gløder. Det er som det skal være. Isabels liv er en del av menneskehetens kulturarv. Hun har gitt hele seg, og litt til.
— Før ble jeg kalt en løgner, men nå som jeg tjener til livets opphold med disse løgnene, kaller de meg forfatter, har hun sagt.
— Jeg samler på historier, suger til meg det jeg kan, og når jeg gjenforteller dem og setter dem inn i andre sammenhenger, så overdriver jeg oftest litt, ler hun mot meg.
— Her i Norge har jeg oppdaget, hva heter det, malahauwe?
— Smalahove.
— Ja, smaulahauwe. Et slikt grusomt sauehode på en tallerken. Det blir nok en del av en bok en dag. På en overdrevet måte.
Paula
I desember 1991 falt Isabels datter Paula i koma. Hun våknet aldri igjen. Dødskampen var lang og vond. Isabel sitter ved sykesengen, og mens hun venter, skriver hun historien om sin familie for sin bevisstløse datter. Bisarre forgjengere dukker opp. Bitre og glade barndomsminner, lengsel og savn etter Chile, intime hemmeligheter.
Boken om Paula er en sjelevrengende bok.
— Du er så ærlig, du blottstiller deg og gjør deg sårbar. Hvordan er det å dele sorg og glede, styrke og svakhet, din datters lange dødskamp, med hele verden?
— Mine synder er ikke unike. Det er hemmeligheter som gjør deg sårbar. Jo mer jeg forteller om meg selv, jo bedre føler jeg meg. I min familie lukket vi ting inne i skapet. Lykke var irrelevant. Det tok mange år før jeg lot meg selv slippe fri.
— Da jeg skrev Paula hørte jeg stemmen hennes hele tiden. Jeg skrev 118 brev til min mor, som jeg brukte som grunnlag for boken. Å skrive den var bedre enn noen terapi. Den hjalp meg å sortere ut forvirringen, og lot meg steg for steg komme over sinnet. Ikke sorgen, man kommer aldri over sorgen ved å miste et barn. Men jeg er ikke sint lenger. Ingen kan klandres. Det var uflaks.
— Min åpenhet gjør at folk føler at de kjenner meg. Forleden dag ble jeg stoppet av en som sa: «Jeg har ikke lest dine bøker, men du er alene på hotellet. Vil du komme hjem til meg på middag?» For det meste er det en myk følelse, som når en ung dame kommer bort til meg på gaten og spør «hvordan har din svigersønn Ernesto det?».
— Du har mistet et barn, og du har mistet et land. Hvorfra får du energien til å gå videre?
— Alle går vi gjennom prøvelser og motgang. Livet mitt har ikke vært vanskeligere enn de fleste andres. Jeg har faktisk vært heldig. Jeg har levd et innholdsrikt liv: Eventyr, risiko, jeg har vært del av store begivenheter, ting jeg ikke ville vært foruten, som militærkuppet i Chile, som var en forferdelig tid. Men jeg er glad for at jeg var der.
Åndenes hus
Isabel Allende levde som journalist i Chile inntil militærkuppet i 1973. Hennes fars fetter, Salvador Allende, ble styrtet og drept av general Augusto Pinochet. Isabel Allende flyktet til Venezuela sammen med sin daværende mann og to barn. Der bodde hun fremdeles da hun den 8. januar 1981 fikk en telefon om at hennes elskede bestefar var døende.
— Jeg begynte å skrive et brev til ham for å vise at jeg tok vare på alle historiene og minnene han har gitt meg. Slik har jeg aldri senere skrevet. Brevene ble til en bok som fløt frem uten anstrengelse. Min mor sier at jeg umulig kunne vite mye av det jeg forteller om.
Brevene til bestefar ble til «Åndenes hus», en fantastisk krønike som starter rundt århundreskiftet. Clara del Valle, hvis forbilde er Isabel Allendes egen bestemor, begynner å snakke etter ni års taushet, og det første hun sier er at hun skal gifte seg. Hennes tilkommende ektemann, Esteban Trueba, forstår snart at hun har rett, og fra et stort, underlig hus han bygger for henne utspiller dramaet om slekten Trueba seg.
«Åndenes hus» ble Isabels gjennombruddsroman, og gjorde henne berømt over hele verden.
— Du har sagt at «mitt liv har vært styrt av to ting: Kjærlighet og vold». Hva er det viktigste i ditt liv akkurat nå?
— Kjærlighet. Jeg har et godt ekteskap. Min mor, som er mitt eldste kjærlighetsforhold, lever ennå 85 år gammel. Jeg har min familie, min svigersønn, jeg har barnebarn.
Hun valgte seg sin mann omtrent som Carla valgte sin Esteban i «Åndenes hus». Hun gjorde mer eller mindre krav på ham. Den «siste streite ungkar i San Francisco», som William Gordon i sin tid ble introdusert for henne.
— Er du synsk og har spesielle begavelser, som din bestemor, forbildet til Carla i «Åndenes hus?»
— Jeg tilbringer mye tid i ensomhet og stillhet. Er du stille lenge, skjer det magiske ting. Som eksempel: Jeg har skrevet en trilogi for unge voksne. Den siste boken, «Forest of the Pygmies» som kommer i 2005, begynte jeg på det året Bush invaderte Irak. Der skriver jeg om en massakre på pygméer i sentral-Afrika. To år senere massakrerer den kongolesiske hæren pygméer – slik jeg skrev. Det var skremmende, som om jeg hadde forutsett det, eller verre – fått det til å skje.
— Men det handler egentlig bare om sunn fornuft og tid til å resonnere. Jeg lette meg fram til det mest voldelige stedet på jorden, som er sentral-Afrika, ikke Midt-Østen, og tenkte på hvem som er den mest sannsynlige til å ta over regionen og hvem som er hans offer. Det er alltid den svakeste av de svake, i dette tilfellet pygméene. Kan du dermed si at jeg har psykiske evner? Nei, jeg bare følger med, jeg er en god lytter, jeg lytter til kroppen min, til drømmene mine, til stemninger.
Et oppdiktet land
Vi nærmer oss «Åndenes hus» nå, selv om vi bare er på Bristol.
I sin siste bok, «Mitt oppdiktede land», forteller Isabel om sitt barnebarn som i en stil sier at hun liker bestemors fantasi. «Hva mente du med det?», spør bestemor. «Du husker ting som aldri har hendt», sa mitt barnebarn Andrea. «Gjør vi ikke det alle sammen?», kommenterer forfatteren.
— Kanskje tid ikke eksisterer, kanskje alt egentlig hender samtidig, og dette rommet er fullt av skapninger fra alle tider? Jeg tror at alt omkring oss er besjelet, også steiner og trær – det har en sjel, noe vi ikke kan ta inn. Det er ikke materielt, det er ikke rasjonelt og det er ikke i hjertet – så hva er det?
— Jeg følte det så sterkt da Paula døde. Hun hadde allerede mistet hjernen, og vært paralysert i et år, likevel var det noe der, jeg holdt henne da hun døde, noe forlot henne der og da. Noe lignende følte jeg da mitt siste barnebarn ble født. Hun kom til oss, der og da, i fødselsøyeblikket.
— «Mitt oppdiktede land» skulle egentlig være en artikkel til et magasin, og det ble utløst av at en tilhører i et foredrag spurte henne om nostalgi.
— Jeg forstod plutselig at det meste av min skriving handler om lengsel. Samtidig skjedde det at mitt barnebarn så meg studere mine rynker i speilet. Han klappet meg kjekt på ryggen og sa «ikke vær redd bestemor, du kommer til å leve i minst tre år til.» Da begynte jeg å tenke på hvor skal jeg tilbringe de tre årene han så generøst hadde gitt meg. Hvordan har det seg at jeg som bare har bodd noen få år i Chile, bærer i meg denne lengselen. Hvorfor denne kjærlighetsaffæren med dette landet? Mot slutten av boken konkluderer jeg med at jeg ikke trenger å velge. Jeg kan ha en fot i hvert land. Jeg reiser til Chile 3-4 ganger i året, og skriver med min mor hver dag.
Bekymring
— Hva er din største bekymring?
— At Bush blir gjenvalgt, og at utenrikspolitikken til USA fortsetter i fire år til. Terrorismen forsvinner ikke over natten om Bush taper, men med denne presidenten er det ingen dialog, ingen fred. Han må bort, slik at diplomatiet igjen kan få en sjanse.
— Du bor i landet som gjorde militærkuppet i Chile mulig.
— Det var ikke den jevne amerikaner som stod bak kuppet, det var Nixon, Kissinger og CIA. Men det er fremdeles mye hemmelighold, lukkethet og løgner. Amerikanere er så uopplyste. Rundt 37 prosent tror fremdeles det var masseødeleggelsvåpen i Irak, at Osama Bin Laden er fra Irak og at Saddam Hussein bombet World Trade Center. Faktum er at 17 av terroristene var fra Saudi-Arabia som beskyttes av Bush-administrasjonen.
— Er du optimistisk med henblikk på valget?
— Egentlig ikke. Jeg tror der er 50 prosent sjanse for gjenvalg av Bush, og de vil kanskje til og med jukse, slik de gjorde forrige gang, i Florida.
— Du beskriver deg selv som feminist. Er feminismen fremdeles nødvendig?
— Ja, selvfølgelig. Bare 20 prosent av verdens kvinner har fått fordeler av feminisme, mens 80 prosent fremdeles selges til prostitusjon, giftes bort som barn, slås, mishandles, drepes først i alle konflikter. Jeg har et fond som arbeider i Bangladesh hvor åtte år gamle piker fremdeles selges til menn 50 år eldre enn dem.
— Jeg har ingen religion, fordi hver eneste større religion er styrt av menn. Det første de alltid vil gjøre er å kontrollere kvinners sinn og kropp. Så det finnes fremdeles masse å gjøre, over hele verden masse jobb, og de unge som i dag føler at feminismen er over kan lett miste alt de har vunnet.
— Etter fire år med Bush har mange opparbeidede kvinnerettigheter blitt tatt bort. Etter fire nye år tar han kanskje tatt bort abort. Og kvinnene vet det ikke engang. 22 millioner unge kvinner i USA har registrert seg som stemmeberettigede, men gidder ikke, for de tror det ikke spiller noen rolle. Men når du tar demokratiet som en selvfølge, forsvinner det. Vi gjorde det i Chile, vi tenkte at militærkupp er noe som hører hjemme i bananrepublikker. Men i løpet av 24 timer var alle våre forestillinger snudd på hodet.
— Er du optimist på lang sikt?
— Ja, på lang sikt er jeg optimist. Jeg har levd lenge nok til å se verden utvikle seg. Jeg ble født under den 2. verdenskrig, vi hadde holocaust, Hiroshima og Nagasaki, India var britisk, det fantes ingen feminisme, sorte måtte sitte bakerst i bussen også her i USA, og i land som Peru var indianere fremdeles noe som ble solgt som en del av jorda. Ingen snakket om miljøvern. I mitt liv har jeg sett verden endre seg til det bedre. Ja, vi har fått nye problemer, som terrorisme og narkotika, men vi har overvunnet mange gamle. Når jeg snakker med mine barnebarn føler jeg at de mer informert, mer «connected», mer oppmerksomme, og har større selvtillit enn vår generasjon.
— Så ja, jeg tror mine barnebarn vil få en bedre verden.
Sier Isabel Allende. Igjen forsvinner den lille hånden i min. Jeg lar meg drukne i hennes store, mørke øyne. Magien er brutt. Regnvåte Oslo-gater venter.
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Startsiden Neste Klikk (nå ABC Nyheter).