Tjueto år gammel adopterte Ynghild Solholm en afrikansk landsby. Hun savner den. Som en mor savner sine barn. Men landsbyen trenger hjelp.

For fem år siden «adopterte» Ynghild Solholm (27) innbyggerne i landsbyen Dopota i Zimbabwe. Nå har hun vært hjemme i Norge i tre måneder.

Hun savner sin afrikanske landsby.

Slik en mor savner sine barn.

Pesten

Hun kommer til frokost innhyllet i et slør av mild sorg. Under huden er minner om døde venner, av sult, sykdom og den forferdelige pesten. AIDS. Men også den utrolige gleden, den usannsynlige evnen til å reise seg og gå videre.

─ Afrikanere har en egen evne til å overleve gjennom glede, sier Ynghild.

─ Først gravlegger hun sin datter, så sin bror, og neste gang du møter henne, smiler hun like bredt og hjertelig. En sa til meg at det er ufattelig at de ikke sørger. Men folk kan ikke stoppe opp. Et barn dør, men der hjemme venter ti andre barn som skal ha mat, vann og varme i ovnen. Du kan ikke ta deg et halvt års sykemelding fordi du mister en som står deg nær. Gråt, rist det av deg, smil, le og gå videre.

Livsstil

─ Hva er drivkraften din?

─ Det er blitt en livsstil. Det er som å bli en forelder, du kan ikke bare stikke av når du først har påtatt deg ansvaret. Jeg er blitt en del av landsbyen, og den er blitt en del av meg.

Ynghilds stiftelse Sabona var en av tre organisasjoner som mottok overskuddet fra JazzAid-konsertene.

─ Jeg skal lese noen av reisebrevene mine der, sier hun. ─ Jeg prøvde å lese gjennom, for å se hvor lang tid det tar. Men jeg begynner bare å grine.

Hemmeligheter

─ Hva får deg til å grine?

─ Vennene mine. Jeg har mistet så mange av dem. Jeg leste et brev, det handler om en kamerat som lurte på om jeg kunne hjelpe ham med begravelsen hans. Jeg tror han er død nå. AIDS. Det blir så absurd å lese det, som mitt eget brev, når det har gått så mange måneder.

«Anna er en veldig snill og vakker jente som bærer tungt på hemmeligheter. På telefonen sa hun at mannen hennes var blitt syk og hun hadde vært oppe hele natten. Hun ville ta ham med til legen. Legen var rett i nærheten av der jeg bor i Bulawayo og jeg foreslo å stikke innom. Jeg møter henne utenfor legekontoret og setter meg på venteværelset da hun går inn til legen igjen. Før hun gikk inn hadde jeg sett en uro og fortvilelse i ansiktet hennes.» (Fra reisebrev i mai 2004)

– Jeg tror det er lett å bli kynisk, selv om jeg hele veien har kjempet mot det. De siste årene er AIDS blitt en så stor del av min hverdag. Folk dør, På et tidspunkt kan man ikke ta inn mer, man må skjerme seg. Og jeg har ikke en jobb fra ni til fire, og et hus å dra hjem til langt unna problemene. Det er en del av hverdagen min. Jeg bor midt i det.

En drøm

Ynghild hadde en drøm da hun dro avsted til Afrika for fem år siden.

─ Jeg hadde en naiv drøm om å forandre verden. Når du kommer ned dit skjønner du at ─ oi ─ det blir kanskje litt for voldsomt. Det er noe med det at det er så ekstremt mange steder, så ekstremt mange mennesker som lever en så utrolig tøff hverdag. Men man må jo bare begynne et sted.

«Klokka er blitt åtte på kvelden. Anna står foran meg. De er ikke ferdige enda og jeg spør henne om det er greit at jeg sjekker en butikk for å fakse og kommer tilbake om en halvtime. Hun følger meg ut og vi går oppover gaten. Jeg spør om de får til å få skaffet mannen hennes flere medisiner. “Er legen ok? Hører han på deg? Anna, du er nødt til å kreve at han hører på deg. Hvor lenge har mannen din vært syk nå? Hva sier han at det er?” Anna sier at mannen hennes har vært syk i et år nå, og at det virker ikke som om legene bryr seg. Det går en støkk gjennom meg og jeg vet. Jeg vet at Anna vet også. Hun er redd.» (Fra reisebrev)

Ynghild ønsker å gjøre bistand til noe positivt.

– Bistand har utviklet seg til en industri på lik linje med andre industrier, hvor det handler om penger og kontrakter. Etter å ha bodd i Zimbabwe i noen år så jeg en voksende motstand i lokalbefolkningen. Derfor ønsket jeg å tilpasse hjelpearbeidet. Jeg lot dem vise meg veien, så vi kunne gjøre ting riktig, på deres premisser, sier Ynghild.

Trenger penger

Det handler om eierskap.

─ Når man er med på å bygge opp noe er man også en del av det. Hvis ikke, når noe går til hælvete, driter man i det. Fattigdom er mer enn mangel på penger. Så lenge vi tenker og sier at de er jo bare late, sløve, fattige og dumme og de skjønner jo ingenting og de kan jo ingenting, så vil fattigdommen fortsette. Den største utfordringen er å forandre sinnelaget til folk, men det vil ta generasjoner. Fattigdom er en identitet, noe du bærer i deg, forklarer Ynghild.

Men Sabona trenger penger. Det er blitt kostbart å hjelpe i Zimbabwe. De siste årene har alt ramlet sammen. Prisene har føket i været, og klær og mat har omtrent samme prislapp som i Norge nå. Men en lærer, som er høyt respektert og gasjert , tjener bare rundt 1200 kroner i måneden.

─ Vi trenger penger til så mye. Vi har tre klinikker vi «nesten» driver, vi bidrar med medisiner, vann, å få ting på skinner. Nå gjelder det å gjenoppbygge tilliten til klinikkene. Folk slutter å søke hjelp der når de går to mil for å komme dit og oppdager at de ikke kan få hjelp. Det satt 30 syke utenfor døren min. De mente de ville få bedre hjelp hos meg, enn på klinikken. Det er en veldig depresjon i landet. For alt jeg vet kan det være krig der om tre måneder. Jeg tenker at det blir jo ikke vold, men jeg er ikke sikker lenger. Zimbabwerne er redde. De er trette. De ønsker ikke krigen.

Økonomisk kaos

Zimbabwes president Robert Mugabe satte i 2000 i gang en dramatisk jordreform som sendte landet ut i et økonomisk kaos. Rike, hvite farmere ble fratatt gård og grunn.

─ Det har skapt stor uro. Men bildet er ikke bare sort-hvitt. Jeg har en venn som eide et landområde like stort som Asker og Bærum. Han var en av ca 200 hvite farmere som eide 70 prosent av jorda. Først forsøkte de å få ham og de andre hvite jordeierne til å gi fra seg to tredjedeler av gården. Den siste tredjedelen og husene de bodde i skulle de få beholde selv. Tenk, en tredjedel av Asker og Bærum, det er ikke dårlig. Men jordeierne gikk til rettssak. De mistet alt i stedet.

Å nei, ikke enda en

– Du har en kjæreste? Hvordan fikser man det som pendler mellom et av verdens rikeste og et av verdens fattigste land?

─ Det er litt rart, som å begynne på nytt hver gang. Det var en periode jeg tenkte, hallo, nå må jeg se å bli kjent med deg på ordentlig. Det er jo fint å være nyforelska, men etter halvannet år skal man kanskje ha kommet litt videre i forholdet. Men vi har greid å holde det sammen. Og jeg tror det er sunt i et forhold at man har hver sine ting å drive med.

─ Så lenge?

─ Neeei. Hun drar på det. ─ Ikke så lenge.

─ Hvor er du om fem år?

─ Da håper jeg for guds skyld at jeg har noen barn. At jeg er mor. Her i Norge. Jeg savner jo venner og familien, og mamma og pappa begynner å bli gamle. Jeg tror heller ikke landsbyen ville likt at jeg bare slo meg til der som gift kvinne, uten at mannen bodde med meg, nei, de ville ikke akseptert det i det hele tatt.

Ynghild er nummer fem av seks barn. Hun har fire eldre søstre, og en lillebror.

─ Foreldrene dine ville gjerne ha en sønn?

– Hehe. Ja. Jeg kjenner ei jente som heter «Å nei, ikke enda ei jente», på zulu. Hun er jente nummer fem i flokken, som jeg.

Elefantene

– Ynghild smiler nå. Litt lettere til sinns. Litt gladere.

«Vi har trukket oss inn i et smug, slik at vi kan prate. Vi står på en haug med sand og sola steker. Det lukter nybakt brød fra en restaurant i nærheten. Akkurat da løftes det et slør av fortielse og hemmeligheter og øynene til Anna fylles med tårer. “Yngi, hva om det er AIDS? Det ser jo slik ut, jeg vet jo det. Jeg kan bare ikke tro det. Hva om jeg er smittet? Hva med barna mine? Hva om det er …” Hun lar setningen henge i lufta og jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Jeg sier at vi ikke kan vite noe for sikkert før vi har tatt tester. Vi må først ta tester, derfra går vi videre. Jeg holder rundt henne og hun hulker. Brått tørker hun tårene, retter seg opp og sier hun må tilbake. Ikke et ord til noen! Nei, jeg lover. Lista mi med uovervinnelige oppgaver å løse på en dag virker med ett så grusomt lettvint og lite tiltalende.» (Fra reisebrev)

─ Elefantene, sier Ynghild.

─ Elefantene er en sann plage. I løpet av femten minutter kan de spise opp et helt års avling av mais. Og de bryr seg ikke om oss lenger, ignorerer våre skrik og hyl og stokker. Likevel snakker de i landsbyen om elefantene på en annen måte enn saueeiere i Norge snakker om ulven. De respekterer dyret, og ønsker at det skal leve.