En bortkastet korsfestelse

I anledning langfredag tar vi et tilbakeklikk ikke bare på sist uke, men på de mer enn 100.000 ukene som har gått siden Jesus påtok seg all menneskelig lidelse. Velkommen til slaktehuset.

«The Passion of Christ» skremmer tollere og syndere til skriftestoler og politimyndigheter over den ganske klode. Og ja, han led, mannen fra Nasaret, men i et større perspektiv var ikke hans skjebne mye å snakke om.

Millioner av mennesker er skamfert, torturert, slaktet og drept siden Jesus ble korsfestet, og svært mange av dem ville uten å nøle foretrukket den karismatiske gudesønnens relativt sett humane himmelfart, fremfor sin egen grusomme skjebne.

Kristendommen, som predikerer kjærlighet til din neste, samtidig som den velsigner deg med et torturredskap – korsets symbol – har kanskje påført verden mer lidelse enn noen annen makthaver gjennom tidene. Korsfestelser og slikt ville knapt blitt anerkjent som inntaksprøver til institusjonene som gjennom århundrene rendyrket de mest grusomme former for bestialitet, mot sine egne, men særlig mot hedninger og villmenn i andre deler av verden.

Jomfruen fra Nürnberg

Torturredskapene inkvisisjonen utviklet er nesten estetiske i all sin grusomhet, selv om estetikken nok var vanskelig å oppdage for ofrene, for eksempel for den som stod innesperret i «Jomfruen fra Nürnberg».

Jomfruen var en stor boks med et kvinneansikt på. Hennes indre bestod av stålpigger utstudert plassert slik at de skulle gjennombore en gjests kropp uten å drepe ham. Jomfruen kunne åpnes og lukkes uten at offeret slapp løs, og når hun var lukket var hun lydtett slik at skrikene fra hennes indre ikke skulle plage omgivelsene.

Det finnes et eget museum for torturredskap, hvor du kan se og lese mer om jomfruen og andre av inkvisjonens oppfinnelser.

Kong Leopold

Også kong Leopold av Belgia (1835-1909) gikk romernes primitive henrettelsesmetoder en høy gang. Rettstjeneren som er jeg-person i Jens Bjørneboes trilogi «Bestialitens historie» noterer blant annet følgende i sine opptegnelser knyttet til den belgiske kongens private kolonisering av Kongo:

«Hvis noen innfødt viste oppsetsighet, grep man til strengere metoder: man samlet familien, mens den øvrige landsbyen så på, og derefter korsfestet man den oppsetsiges hustru og barn, derpå skar man kjønnsorganene av mannen selv og hang dem opp på en stake sammen med føtter og hender av samme familiefar. Til slutt halshugget man ham og satte som en slags prikk over i’en hodet helt opp på spissen av staken.»

Da Leopold startet «kristningen» av «fristaten» Kongo gjennom sin private stiftelse, var det 35 millioner mennesker i landet. Da han var ferdig var det bare åtte millioner igjen.

Til gjengjeld var de som var igjen svært så kristne, og Leopold var rik.

Cortéz

Cortez og conquistadorene herjet i den nye verden. Men de slaktede indianerne hadde selv noen ganske bestialske skikker. Les for eksempel om hvordan Moche-folket moret seg med å flå sine medmennesker levende, tømme deres kropper for blod, og (eller kanskje eller) binde dem til et tre slik at gribbene kunne spise dem levende.

Og dette skjedde lenge før spanjolene og portugiserne kom, det skjedde faktisk omtrent samtidig med at romerne spikret en jøde fra Nazareth opp på et kors.

De hopper fra World Trade Center

Et lite tilbakeklikk på en lang, bestialsk historie vil ikke kunne gi noe mer enn et mikroskopisk innblikk i selvpåførte menneskelige lidelser.

Og lite har endret seg. Bildene fra menneskene som hoppet ut av World Trade Center har brent seg fast på netthinnen, og grusomhetene fra terroraksjoner og krigshandlinger i tiden etter 11. september 2001 aksellererer i intensitet og hyppighet.

I slutten av mars viste tv-stasjoner de forferdelige bildene av de mishandlede ofrene og deres irakiske drapsmenn.

Faenskapet har gjort oss numne og upåvirkelige. Vi må skyve det fra oss. Beskytte oss. Minnet om en korsfestet frelser fra 2000 år tilbake blekner mot bombene i Madrid, de forkullede likene i Irak, de direktesendte dødsdømte hopperne fra WTC.

Herrejesus, for en bortkastet korsfestelse.

Eller som den korsfestede selv sier:

Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led?
Dachau, Buchenwald og Belsen,
hvor var jeg, og hvor var frelsen?
Ta meg ned.

Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunne gjort.

Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.

Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
redde dem som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.

(«Den korsfestede sier», av Inger Hagerup)

God påske.

Opprinnelig publisert på Startsiden Neste Klikk (nå ABC Nyheter) langfredag 2004.