Utvikling av elektroniske banktjenester gir fordeler til både bank og kunde. Bankene overlater jobben til kundene, som med glede gjør jobben hjemme på PC-en fremfor å stå i uendelige køer i banklokalene. Bankene tjener ikke mindre på kundene, tvert i mot. Grådig forsyner de fleste bankene seg like mye av kundens penger som før. Lykkelig være det norske bankvesenet som har kunder som så lydig finner seg i å bli melket.

Men ikke alle deler av prosessen er gjort elektronisk ennå. For eksempel bærer postmannen fremdeles papir-regninger rundt til mottakerne, som deretter betaler 2 kroner og 50 øre eller deromkring for å få lov til å logge seg på nett, taste inn pin-koder, kid-koder og kontonumre.

(Digresjon. Ikke alle gjør vi det slik, selvsagt. Noen av oss bruker en av de gebyrfrie bankene. Eller er det den gebyrfrie banken?)

Denne delen vil nå banken at vi skal automatisere også. De vil vi skal begynne å betale med det de kaller eFaktura.

(Ny digresjon: Hvorfor skal alle putte store bokstaver iNNi ordene sine om dagen? Blir dette en trend som slår over på vanlige navn også? Kan jeg snart varemerkebeskytte «pAAl.leverAAs»?)

eFaktura, ja. Jeg er ikke uvillig. Men hva innebærer det å betale med eFaktura? Hva er fordelene for meg som kunde?

Fordelene for meg er, ifølge en elektronisk brosjyre hos Nordea, at:Jeg mottar faktura i nettbanken i stedet for i postkassen. Nja, jeg vet ikke hvor stor fordel det er. Greit nok, men det spiller ikke overvettes stor rolle for meg om den ligger i postkassen heller.

Jeg slipper å taste inn lange KID og kontonumre når regningen skal betales. OK, jeg kjøper den. Men noe stort problem er det ikke. To av de tre nettbankene jeg bruker husker kontonummeret og annen informasjon om de jeg har betalt regninger til før. KID-nummeret er verre, men det kunne vel best løses ved at utstederne dempet sin iver etter å lage dem så uhorvelig lange.

Jeg får mulighet til å sjekke og betale regninger fra alle steder med tilgang til Internett. Jo takk, men jeg er ikke så fordømt ivrig på regningene at jeg oppsøker dem fra en strand i Syden eller en internettkafé i London, heller. Det holder at jeg får dem når jeg kommer hjem, takk.

Jeg får en enkel oversikt over regninger som er betalt og hvilke som ligger til betaling. Dette kalles BS på fint. Dette er ikke noe jeg får ekstra som følge av å bruke eFaktura, de fleste med en anstendig nettbankleverandør har det allerede.

Enkel og valgfri tilgang til produktinformasjon og tilbud fra bedriftene du mottar regninger fra. Yes! Dette må være en killer. Er det noe jeg virkelig savner, og føler at nettbanken min burde tilby meg, så er det vel mer reklame. Jeg eksponeres jo i altfor liten grad for den type positiv oppmerksomhet i dag.

(For deg som ikke skjønte det: Jeg var litt ironisk nå, først og fremst i kommentarene til punkt 5. Ironi er en underlig kulturbetinget sak. Den burde merkes spesielt, i form av metatagging. Jeg har tidligere tatt til orde for den selvoppfunne metataggen som har formen ironisk utsagn. Jeg avventer en henvendelse fra W3C. Det er en god historie, forresten. Les Meningsfullt tropisk språkparadis)

Det jeg dermed sitter igjen med er følgende fordel: Jeg slipper å taste inn KID-nummeret.

Det er da noe.

Hvilke ulemper medfører dette da, for meg som kunde? Nei, det sier brosjyren ingenting om. Men jeg kan utlede et par ting.

Jeg må være nettbankkunde, forklares jeg. Ut fra det utleder jeg at når en avtale er inngått, kan jeg bare betale via en av de tre ulike nettbankene jeg benytter meg av, eventuelt inngå en avtale med alle tre. Hvordan gjør jeg det hvis jeg vil betale regningen fra Aftenposten fra den ene banken den andre gangen og den andre den første?

Forøvrig er det bare to av disse bankene som tilbyr meg eFaktura, mens den tredje, den svensk-ættede, som jeg bruker for å betale praktisk talt alle mine regninger fordi den i stedet for å skru meg for 100-200 kroner i måneden i gebyrer, i stedet gir meg gode renteinntekter, åpenbart ikke har meldt seg inn i dette lauget ennå.

Dermed synes det som om, dersom jeg skulle ta en slik avtale, må tilbake til en av disse bankene hvor jeg må betale 3 kroner eller hva det er hver gang jeg betaler en regning. Avsender sparer dessuten fem kroner og femti øre i porto. Vi er tilbake til det klassiske norske bank-credoet: “Kunder? Skru dem for alt de er verdt. De merker det ikke likevel.”

Det finnes bare 14 utstedere. Listen over bedrifter som tilbyr eFaktura har 14 linjer. Bare to av de har jeg et kundeforhold til. Hver av de sender meg en regning en gang i året. Jeg slipper altså å taste inn to KID-numre hvert år dersom jeg inngår en slik avtale.

Joda, jeg forstår at dette er en høna og egget-greie. Men skal høna legge dette egget, trengs det litt mer korn. På den annen side: Etter alt å dømme er folket like store idioter som bankvesenet tar dem for å være, og med massiv markedsføring og tung bankautoritet greier de kanskje å lure folk til å ta denne tjenesten i bruk, slik at den kritiske massen oppnås.

Men jeg skulle ærlig talt ønske at dere bankfolk kunne ta en liten pause i de lett gjennomskuelige og småsleipe bestrebelsene på å få kundene til å gjøre rasjonaliseringsjobben for dere, mens dere fremstiller det som fordeler for kunden. Det er så mye annet spennende dere kunne brukt tiden til. Hvorfor kan jeg for eksempel ikke få ut skikkelige rapporter og oversikter over hvor pengene kommer fra og hvor de går hen fra nettbanken min? Hvorfor kan ikke de vanligste regnskapssystemene og selvangivelsesprogrammene for private og småbedrifter samspille med nettbanken min? Hvem av dere blir den første til å tilby et gratis program à la Money eller Quicken som kan relatere seg direkte til kontoinformasjonen min?

Der har dere noen killere hva gjelder å differensiere produktene.

Og de skal dere få av meg.

Gebyrfritt.

Originalt skrevet for og publisert i digi.no.