tilt | Ukategorisert | Voldtekt i cyberspace

Voldtekt i cyberspace

mandag 20. mai 1996 @ 16:52

Denne artikkelen ble originalt publisert i magasinet "Plastikk" i 1996.
Av Paal Leveraas

Kan man voldtas i cyberspace?
eller: Hvor virkelig er i virkeligheten nestenvirkeligheten?

Så du TV-serien VR5? I serien går hovedpersonen stadig inn i den virtuelle virkeligheten, teknologigenerasjon 5. Der skjer det masse spennende, slik en amerikansk action krever. De tekniske løsningene er hjernedøde, for å si det mildt. Men serien trigger en del problemstillinger som allerede er blitt aktualisert på Internett.

«Virtual – being in essence or effect, but not in fact»
Rogets Thesaurus

VR5s frøken detektiv opplever både at mennesker skades og at de drepes i den virtuelle virkeligheten. De fleste som har satt seg en smule inn i dagens teknologi, vet at måten det gjøres på i serien er det rene sprøyt. Frøken VR-detektiv slår et nummer, setter på seg et par solbriller og forsvinner inn i VR. Slike telefonnumre finnes ikke, og om de fantes ville de sikkert vært priset godt over kroner 21,- pr. minutt. Etter å ha sett hvordan en standard innloggingsprosedyre til VR5 liksom skal foregå, vil du være såpass forutinntatt at du syns at de fysiske skadene helter og skurker påføres i serien er enda fjernere.

For man kan da ikke dø i en virtuell virkelighet? Ei heller påføres noen skader, hverken av den ene eller annen art.

Eller kan man det?

Spørsmålet vi skal behandle i dagens artikkel er enkelt og likefrem. Det lyder slik:

Hvor virkelig er i virkeligheten nestenvirkeligheten?

Kan du plukke blomster på Internett, for eksempel? Er de i så fall fremdeles der når du kommer hjem igjen? Er nestenvirkeligheten virkelig nok til at du kan handle saker og ting der, så er det kanskje virkelig nok til at du kan bli ranet for lommeboken din der? Er den virkelig nok til at du kan ranes for lommeboken din der, er den kanskje virkelig nok til at du kan bli skutt ned og drept dersom du nekter å gi fra deg lommeboken? Har du i så fall fremdeles en kule i brystet når du logger deg av? Eller greier du ikke å logge deg av, men går inn i en evig loop?

Spørsmålene er mange og tilsynelatende komplett idiotiske. Men like usannsynlig er mye av alt det andre som har skjedd med og på Internett de siste årene. For fem år siden var ikke Internett noe man snakket om utenfor studentenes og professorens sirkler. I dag er du helt utafor om du ikke har en e-mail adresse på kortet ditt, og helst skal URL-en til hjemmesiden din være med også.

Utviklingen går med fenomenale stormskritt. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før mennesker fødes og dør i den virtuelle virkeligheten. Allerede i 1993 ble den første kjente rapport om en voldtekt i cyberspace rapportert. Det var Julian Dibbel som skrev en historie i «The Village Voice». Saken hadde tittelen «Rape in Cyberspace, or How an Evil Clown, a Haitian Trickster Spirit, Two Wizards, and a Cast of Dozens Turned a Database into a Society.»

Historien forteller om hvordan et utvalg mennesker fra forskjellige kanter av verden møtes på en såkalt «MOO». En MOO er en MUD, som står for Multi User Dimension, bare at den er mer avansert. En MUD er en datamaskin som er satt opp som en avansert IRC (Internet Relay Chat). En IRC er et sted hvor Internettere kan snakke med hverandre ved hjelp av tastaturet. Du taster inn en hilsen som straks vises på skjermen til alle andre som er pålogget for øyeblikket, og på den måten kan man føre en samtale. I en MOO er denne funksjonaliteten utvidet, slik at du kan tilføre din kropp egenskaper som fremstilles for de andre brukerne. Du går for eksempel inn i et rom på MOOen og får umiddelbart beskjed om hvordan omgivelsene er for øyeblikket. Dette kan arte seg for eksempel slik, i det du gir en kommando á là Enter living-room:

«Du kommer inn i stuen. Her henger røyken tykk under taket. I en endeløs loop rundt taklampen snurrer Kaptein Nemo rundt og rundt mens han roper på mamma. Rett foran deg står en fløyelssofa hvor Sixpack, Sabeltann og mrs. Robinson sitter henslengt med bena på bordet mens de drikker melk fra tomme cola-bokser. I hjørnet borte ved vinduet står Jordmora og hakker i vei på en bærbar PC.

De som befinner seg i rommet får i samme øyeblikk beskjed om at «Pål L. kom nå svevende inn på en Zeppeliner i appelsinstørrelse.»

Kort sagt: Den objektorienterte databasen som rusler og går i bakgrunnen gir deg til enhver tid en beskrivelse av dine omgivelser, både de som er faste i rommet, og de som endrer seg over tid,

Dermed er settingen klar. Du kan begynne å prate med de andre deltakerne, og samtalen kan gå livlig. Det var en slik MOO Julian Dibbel frekventerte i 1993, da den ulykksalige voldtekten fant sted. LambdaMOO var et sted hvor innvånerne levde i harmonisk fred og fordragelighet. Det var et ideal av et samfunn, inntil det en dag dukket opp en figur som kalte seg Mr. Bungle.

«Mr. Bungle», skriver Dibbel, «var ingen pen mann å se til. Hans apparisjon var beskrevet som en fet, klovn kledd i en sæd-stenket harlekin drakt og omkranset av et mistelteinsbelte hvis bøyle bar inskripsjonen ‘KISS ME UNDER THIS, BITCH’.»

Mr. Bungle valgte selv hvordan han skulle beskrives. For eksempel kunne han skrevet i sitt script at «Mr. Bungle, med sitt helgenaktige smil, flyter engleaktig nær taket i stuen mens han drysser glede og sukkertøykyss over hodene på alle der nede». Istedet la Mr. Bungle — som det senere viste seg var den virtuelle representasjonen av en ung student i New York — inn sadistiske fantasier i et sub-program som bærer navnet «voodoo doll». Voodoo-dokkens jobb er å tillegge andre figurer handlinger som de selv ikke utferdiger ordre om. På den måten fikk en kvinne fra Pennsylvania som kalte seg Starsinger på MOOen hengende ved seg en beskrivelse som hun slett ikke ønsket. Lett sjokkert kunne hun og alle de andre på skjermen lese ordene: «Som mot sin vilje, kjører Starsinger en kjøttkniv opp i endetarmen sin, noe som påfører henne stor vellyst.»

På samme måte opplevde en kvinne fra Seattle som på MOOen gikk under navnet legba at Mr. Bungle rått og brutalt voldtok henne, gang på gang. Mr. Bungle fortsatte sin utilbørlige og lite høflige fremferd gjennom flere dager. Både legba, Starsinger og det uskyldsrene vesle samfunnet på en datamaskin hos Xerox Parc var rystet av disse opplevelsene. LambdaMOO hadde aldri opplevd noe lignende.

Tradisjonelt var det ingen reguleringer på LambdaMOO. Man hadde sine uskrevne regler, men ingen autoritet som kunne sette makt bak kravene. Ut fra dette var det i grunnen ingen ting man kunne gjøre med Mr. Bungle. Men legba tok affære. Etter å ha tenkt og grublet i mange dager, satte hun seg ned foran skjermen en kveld, og skrev mens tårene rant nedover kinnene:

«Jeg henstiller om at Mr. Bungle blir for-paddet som straff for å ha voldtatt Starsinger og meg. Dette er noe jeg aldri har gjort før, og jeg har grublet og tenkt i flere dager. Mr. Bungle har såret oss begge.»

For-padding er den strengeste straff som kan utferdiges på en MOO. Ordet kommer fra såkalte adventure-spill hvor helten (du) blir forhekset og skapt om til en padde dersom du ikke spiller dine kort riktig. Etter at du har blitt gjort til en padde er situasjonen frosset. Det er game over.

For Mr. Bungle på LambdaMOO betød det et krav om total tilintetgjørelse. Hans Internett-adresse ville etter en for-padding for alltid være persona non grata på denne maskinen, og den eneste måten å komme utenom på ville være å skaffe seg en ny Internett-konto hos en ny leverandør.

For det vesle samfunnet var det en tøff avgjørelse å ta. Den totale frihet man forfektet tilsa at ingen skulle holdes utenfor, uansett oppførsel. Og selv om innvånerne på LambdaMOO sammen skulle bestemme seg for at Mr. Bungle skulle straffes med total utslettelse, så er det ikke gjort i en håndvending å gjøre noen om til en padde. Til den slags oppdrag kreves en trollmann. Erke-trollmannen for LambdaMOO, Haakon kalt, hadde bare få måneder i forveien bestemt at fra nå av var for-padding eller andre disiplinære forføyninger mot innvånerne ikke en avgjørelse som skulle hvile hos ham eller de andre trollmennene. Han hadde utstedt et dekret som sa at alle slike forføyninger fra nå av skulle utføres kun som en følge av felles beslutning hos samtlige innbyggere.

Dermed startet en rabalder-debatt av en annen verden. I løpet av et evig-langt kveldsmøte ble alle aspekter og konsekvenser av en for-padding av Mr. Bungle vurdert fra alle kanter. Mr. Bungle kom selv innom i løpet av debatten, og overvar taust meningsytringene. Men som i ethvert over-demokratisert samfunn: De kom aldri til noen avgjørelse.

Under hele debatten hadde en annen av erke-trollmennene sittet taust i et hjørne. Det var Joe FeedBack. Joe FeedBack innså at den kollektive viljen til LambdaMOO ikke var i stand til å ta en avgjørelse. Han forstod at han enten måtte handle alene, eller ikke handle i det hele tatt.

Joe FeedBack handlet alene.

Han gjorde det i det stille. Men alt du trengte å gjøre for å finne ut hva han hadde gjort var å utstede kommandoen @who på Mr. Bungle. Dermed ville du få opplyst at «Mr. Bungle er ikke navnet på noen eksisterende spiller».

Overgriperen var blitt henrettet og fjernet fra denne virkeligheten, så effektivt som det er mulig å avrette virtuelle personer i en virtuell virkelighet. Likevel var ikke Mr. Bungle riktig død. Kort tid etter dukket han opp igjen, denne gang som Mr. Jest. LambdaMOO-samfunnet var overrasket og sjokkerte, men greide å samle 52 underskrifter på at også Mr. Jest umiddelbart måtte tillintetgjøres. Det var ikke nok til å ta en reell avgjørelse. Og siden Mr. Jest oppførte seg penere, og snart sluttet å dukke opp på LambdaMOO, rant hele saken ut i sanden.

Historien er en historie om opplevelser tele-portert til deltakere spredt over et stort geografisk område, mennesker som deler av sitt liv lever i en drømmeaktig nestenvirkelighet. For Starsinger og legba var opplevelsen meget virkelig. De opplevde det som en fysisk fornærmelse da Mr. Bungle forgrep seg mot dem.

Julian Dibbels historie stod å lese i «The Village Voice» den 21. desember 1993. Du finner den mange steder på nettet. Det beste er å gjøre et søk på AltaVista (http://www.digital.altavista.com/) med søkebegrepet «A rape in cyberspace».


Pål Leveraas er ansvarlig redaktør for Internett Kanal 1 as, Europas første mediehus som utelukkende satser på Internett som sin kanal for distribusjon av redaksjonelt kvalitetsinnhold.

Fant ikke noen innlegg.

Coaching-teknikker for prosjektledere

Coachende prosjektledelse

En coach-veteran avslører nyttige teknikker spesielt tilrettelagt for deg som leder prosjekter.

Dette kurset gir deg grunnleggende coaching-verktøy som er anvendelige i mange situasjoner. I kurset lærer du gjennom teori og øvelser som gir deg håndfast kroppslig læring. Kurset er et samarbeid mellom tilt.work og Computerworld Academy.


Abonnement på coaching

Abonnement på coaching

Gi dine medarbeidere tilgang på personlig og profesjonell vekst og utvikling med et fleksibelt abonnement på en eller flere av våre profesjonelle coacher.

Les mer

IdéCafé

IdéCafé med Nils Petter Nordskar

Lurer du også på hva tilt.work egentlig er? Du er ikke alene. 9. april får vi hjelp av selveste Nils Petter Nordskar – og kanskje deg? – til å finne oss sjæl.

Idéen bak IdéCafé er gratis innspill og idéer til småselskaper som ikke kan bruke store ressurser på profesjonelle i reklame og markedsføring.

Foruten praten mellom Nordskar og tilts Paal Leveraas, er deltakernes innspill hjertelig velkomne, og svært viktige. Mange har fulgt tilt.work og dets utspring – Tirsdag morgen – lenge. Nå har du sjansen til å bli med å forme vår fremtid.


Våre nyhetsbrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev.

"*" obligatorisk felt

Navn*

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av «kloke hoder» (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

0 Comments

På forsiden nå

Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

Bare 200 meter til: Små steg gjør store fremskritt

|
Hva er likheten mellom en polfarer, deg og dine ansatte?
Olivias verden

Olivias verden

|
KI er et fantastisk verktøy, og det blir mer fantastisk for hvert minutt. Fint for oss, stort sett. Men hvordan vil Olivia (8 måneder) sitt voksne liv se ut?
Darwin, dating og dommedag

Darwin, dating og dommedag

|
Det går en rød tråd fra Simen Velle til armageddon. Men det er ikke kvinnekampen som har skylda. Ei heller datingappene. Det er Darwin.
Snyltekapitalismen

Snyltekapitalismen

|
De har sugd seg inn i verdiskapningen i det meste som foregår på planeten. Nå begynner de å spise av velferdssamfunnets grunnmur også.
vektorgrafikk eldre i aktivitet

Farvel til alderismen. Eldre som livsbejaende, verdiskapende borgere

|
Den offentlige samtalen har et sterkt fokus på eldre som et problem og en kostnad. Skal vi snu samtalen til å handle om eldre som en livsbejaende ressurs, må det en holdningsendring til – også hos eldre.
Du skal få din lønn i vaffeljernet

Du skal få din lønn i vaffeljernet

|
Den ultimate lederutfordringen: Det eneste du kan tilby av motivasjon er vafler. Tusenvis står i det hver dag.
Kvinne holde en presentasjon foran et publikum.

Kunsten å skape engasjement i møter og på kurs

|
VIVA er en huskeregel for den som vil skape engasjerende kurs som huskes.
Utsikten fra elfenbenstårnet

Utsikten fra elfenbenstårnet

|
Å se det store bildet er bra, men hvis det er det eneste vi ser, mister vi kontakten med virkeligheten.
Nøkkelen til vekst: Lærdommer fra åkeren til kontoret

Nøkkelen til vekst: Lærdommer fra åkeren til kontoret

|
Visdommen jeg arvet fra min kjære bestefar, en visdom som strekker seg langt utover åkrene og inn i livets mange aspekter, er en uvurderlig guide i forståelsen av likhetene mellom lederskap og bondekunnskap.

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.