Hele den vestlige verden står overfor den samme demografi-utfordringen. Det er store barnekull etter andre verdenskrig. I Norge er det slik at vi har lykkes så godt at gjennomsnittsalderen øker med 15 min for hver time vi lever.
Den rådende retorikken de siste årene har gjort suksessen til et problem: Det har nemlig blitt formulert som et problem at vi har lykkes med å opprettholde en livsform og helse som gjør at vi kan leve lenger.
«Vi trenger diskusjon, samtaler, åpenhet om aldringens positive og negative sider for å motvirke fordommer, automatiserte, umiddelbare følelsesmessige reaksjoner overfor aldring og eldre.» Dette var psykolog Per E. Solems siste powerpoint setning i avslutningsforedraget i Senter for Seniorpolitikk sin forskningskonferanse 29. oktober 2021.
Per E. Solem understreker at vi lever i et samfunn som forherliger ungdommen. Mange liker ikke aldringen da den forbindes med skrøpelighet, sykdom og død. Det er en kulturell tendens til å foretrekke ungdomstiden. Mange vil heller lede team med mange under 30 enn med mange over 60. De fleste av oss over 30 år kunne ønske å være yngre enn vi er.
Hvordan skal vi løse dette problemet?
Det er tre områder som bør settes i fokus:
1. Være verdiskapende lenger
For det første handler det om å få eldre til ikke å pensjonere seg tidlig. Hva skal til for å skape et attraktivt arbeidsmiljø for eldre? Individuell tilpasning og fleksibilitet fra arbeidsgiversiden er noe som øker eldres utholdenhet. Opplæring på arbeidsplassen vil øke mestringsopplevelsen.
8 av 10 ledere mener at ansatte 60+ har minst like gode arbeidsprestasjoner som de under 60. Sykefraværet er lavere for eldre. Skepsisen er allikevel dominant når det gjelder å ansette eldre arbeidstakere. Dette får konsekvenser for den som opplever brudd i arbeidsforholdet som følge av omstillinger og nedleggelser.
2. Bruke penger
For det andre er det viktig å se på eldre som verdiskapende gjennom sitt forbruk. Veksten i konsumenter i Norge kommer i hovedsak til å bestå av eldre. En pensjonist på 62 år har i snitt ca 9-10 millioner kroner i netto pensjon foran seg. De fleste av dem eier sin egen bolig. Gjennomsnittlig bankinnskudd for 80-åringer er nå kr 900 000,-.
I det store og hele er de fleste eldre i dag velhavende og kapitalsterke. De betaler skatt til kommune og stat av pensjon og eiendom. Og, mange har begynt å ta opp mer gjeld, garantert av privateid bolig, da de har tatt inn over seg at de ikke kan ta med seg kapital når de forlater denne verden. Dette bidrar til omsetning og verdiskaping i lokalsamfunnet.
Vi ser som en konsekvens et økende antall eldre på restaurant, deltakende i kulturarrangementer, eldre som pusser opp hus, kjøper seg bil etc. Dette er noe av det vi burde glede oss over at våre egne eldre er deltakende som forbrukere i et lokalsamfunn.
3. En verdig avslutning av livet
Det tredje punktet må handle om å redusere helsekostnadene i den siste fasen der man er avhengig av bistand f.eks. i form av pleie på sykehjem. En verdig avslutning av livet betyr både å kunne leve så lenge som mulig i en ønsket og tilpasset bosituasjon, og ikke ha en for lang og uønsket smertefull sykdomsperiode før døden inntrer. Ny velferdsteknologi, høyere alder før man blir hjelpetrengende, økt kompetanse for tilrettelegging av en hjemmeværende situasjon uten å være en belastning for pårørende er noen av de faktorene som kan bidra til kortere tid på sykehjem i den siste fase. Jeg vil tro at dette er et av de områdene der både forskning og praksis vil gjøre store fremskritt slik at denne fasen vil se ganske annerledes ut når de store etterkrigskullene nærmer seg 100 år.
Kan vi som Per E. Solem antydet finne nye løsninger hvis vi tar en «diskusjon, der vi samtaler, viser åpenhet om aldringens positive og negative sider for å motvirke fordommer, automatiserte, umiddelbare følelsesmessige reaksjoner overfor aldring og eldre?»
Jeg tenker at vi kan nå langt med de tre fokusområdene ovenfor. Aldringens positive sider og muligheter bør løftes opp. Vi må jobbe lenger, bruke mer og til slutt la den siste delen av livet avsluttes på en verdig måte og la det evige liv realiseres gjennom neste generasjon.
