Dr. Anthony Fauci, som har klart å stå stødig som en påle i orkanen rundt Det hvite hus, sa i april i fjor at vi aldri burde håndhilse igjen. Ikke bare ville en slik frigjøring fra håndgrepet være gunstig for å bremse spredningen av Covid-19. Den vil også drastisk kunne redusere influensautbredelsen generelt i USA.
Sannsynligvis er konklusjonen faglig sett helt korrekt. Problemet er at den svært respekterte, amerikanske helsedirektøren tar grundig feil.
Hvis det er en gest av nærhet vi bør gjeninnføre, er det å hilse på hverandre på gamlemåten. Mange mentale sår kunne blitt helbredet hvis man plukker opp hansken og deler ut faste håndtrykk. Mange langefingre mot motstandere kunne vært spart.
Det er selvsagt fullt forståelig at man fra et medisinsk ståsted skulle ønske at folk droppet å berøre hverandre, fordi en hånd i gjennomsnitt inneholder 3200 bakterier. Kanskje blir hansker standardutstyr i offentlige sammenhenger?
Vekk med knyttede never og spisse albuer!
Et håndtrykk er ikke så sterkt som å blande blod, men langt sterkere enn dagens «pump fists» og albuberøringer. Ti fingre og to hender søker naturlig sammen, nesten som en magnet. Gjennom et fast grep utfordrer vi hverandres integritet. Grovt sett deler man hilsenen inn i to kategorier; det slappe håndtrykket med det unnvikende blikket, kontra det sterke håndtrykket og det åpne blikket.
Vi tolker altså personlighetene til medspillere og motstandere gjennom hvordan de takler å hilse på oss. Men dette er ikke bare en mental øvelse, hvor man setter merkelapper på hverandre.
For flere enn vi muligens er klar over, handler det om levebrødet.
For eksempel kongen og hans familie. Kongen ønsker nok først og fremst å berøre mennesker uansett hvor han skulle befinne seg. Da min svigermor fra Skien ble invitert til en samling for ildsjeler fra hele landet på Slottet , var det stort for henne å få et håndtrykk fra kong Harald. Og selv om det å møte fremmede kanskje er dagligdags for kongen, vil det være en barriere å importere fremmede gester fra andre kulturer, som f.eks. klapp på skulderen (Hellas), plassering av håndflaten på brystet (Malaysia) eller hendene mot hverandre foran brystet, med en liten bøy med overkroppen (Thailand). Uansett, vi kan være enige om at nesegnikk, tommeltrykk, geiping og spytting ikke er aktuelle alternativer for oss nordmenn.
Kongen greier seg sikkert uansett, sier du kanskje. Ja, men hva med ledere som vil forsegle en pakt, sette et naturlig punktum for det som kan ha vært harde forhandlinger - og gjøre det med medmenneskelighet og respekt?
Ingen fullverdig erstatning
Jeg kan fortsatt ikke se hva som virkelig kan erstatte håndtrykkets dype symbolikk.
Håndhilsing er en måte vi mennesker «lukter» på hverandre. Israelske forskere har funnet ut at håndtrykkene våre overfører aromatiske forbindelser, noe som antas å spille en viktig rolle i hvordan vi sosialt vurderer andre, skriver NRK.
Gjennom enkle virkemidler får man altså mulighet til å se menneskene rundt seg, og de opplever å bli sett. Å berøre hverandre fysisk, kan virke forsonende og avvæpnende. Gudene skal vite at vi trenger akkurat det, i det klamme klimaet vi i dag befinner oss i. Hva om Donald Trump hadde strukket ut hånden flere ganger ila fire år? Den ene skrullete politiske lederen verre enn den andre konkluderer med at de kun skal høre på sin egen stemme, samt etterapingen fra fanklubben. Dermed legitimerer de at det er greit å gi pokker i verden rundt dem.
De vinker altså farvel til all form for konstruktive korrigeringer, blant annet fra sine tidligere allierte.
I en krevende tid hvor relasjoner brytes, er det faste håndtrykk og trygge blikkontakt med gjensidig respekt og tillit, vi virkelig trenger. Politiske ledere må begynne å stole på hverandre igjen og samarbeide om de verdensomspennende utfordringene vi står overfor. Ifølge ekspertene har alle mennesker på jorda en tilmålt mengde "plass” til rådighet. Den er vi nødt til å forvalte bedre enn i dag.
Hvor mye jord har vi til disp?
Det viktigste er at vi gjennom samtaler, snakker om hvordan vi best mulig kan fordele den begrensede plassen. Sannsynligvis blir vi aldri noen gang enige om størrelsen på hvert enkelt fotavtrykk, men å droppe dialog er sjelden den klokeste strategien.
Starter vi med å snakke sammen for å skape et temperert debattklima, kan håndtrykkenes beroligende og nedkjølende effekt bidra til å ramme inn samtalen gjennom en hyggelig start og en sivilisert avslutning.
De færreste er i bunn og grunn interessert i at vi fortsetter å miste (hånd)grepet. Selv er jeg overbevist om at vi mennesker er i stand til å klare å håndtere vår egen skjebne.
Vi må bare takle ferdig en pandemi først.
