Hva om jeg bare gikk min vei? Ut av Windows, ut av leiligheten, ut av kommunen, ut, bare ut!
Sånn som i den boken om han 100-åringen som rømte fra gamlehjemmet?
Boken handler om en gammel gubbe som ikke orket å bli feiret, men bestemte seg for å stikke av og opplevde dermed sitt livs eventyr. Noe så forlokkende! Kjente formelig at det kriblet i tærne av bare glede!
Denne tanken meldte seg for et par uker siden da tiltak nivå A ble forlenget i min hjemkommune. Skal jeg virkelig stenges inne i to uker til? Når jeg allerede har vært innestengt i 56 uker?
Verden krympet og ble firkantet som et lite vindu, eller windows om du vil.
Hjerne som havregrøt
Hva gjør dette egentlig med oss? Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg følte at vinduet jeg levde i ble begrensende på både tankevirksomhet og bevegelse.
Jeg kjente samtidig på rastløshet og motløshet. Eneste muligheten til å unnslippe var å komme meg ut!
Ettermiddagsturene ble fort dagens høydepunkt.
Hvordan ble det sånn? Jeg som egentlig trives godt på hjemmekontor. Hjemmekontor gir en helt annen fleksibilitet. Jeg kan legge inn trening midt på dagen, eller ordne andre ting, hente meg inn når jeg trenger det, eller jobbe lengre dager når jeg trenger det.
Men etter hvert begynte hjernen å føles mer som havregrøt etter flere timer foran skjerm, og med mange zoom-møter.
Zoom-fatigue
Zoom-fatigue har dukket opp som nyord det siste året. Zoom-fatigue, eller Zoom-utmattelse, har denne definisjonen:
Zoom-utmattelse er tretthet, bekymring eller utbrenthet forbundet med overbruk av virtuelle kommunikasjonsplattformer, spesielt videokonferanser. (Wikipedia)
Det er en side av saken, men ikke hele forklaringen. Møtetettheten for min del er ikke høy nok til å karakteriseres som overforbruk. Men kombinasjonen av videomøter og jobbing i diverse systemer uten pause gjør noe med meg.
Når arbeidsdagen er slutt, føles hjernen som en stiv, gammel havregrøt. Jeg må virkelig mobilisere for å gjøre aktiviteter igjen utover den fluktlignende ettermiddagsturen. Så pøser jeg på med sosiale medier eller strømmetjenester på toppen av arbeidsdagen foran skjerm. Det ender med at jeg legger meg og står opp med den samme grøten.
Og da er jeg i tilbake i firkanten, eller windows igjen, og det fikk meg til å tenke på en annen firkant jeg har jobbet i, nemlig kontoret.
Les også: Kalle dem tilbake, eller la de bli hvor de er?
En firkant er en firkant
Riktignok kan jeg bevege meg fra møte til møte i den firkanten, og jeg kan spise lunsj i den firkanten og henge ved kaffemaskinen. Denne firkanten har imidlertid et oppstartstidspunkt og et avslutningstidspunkt, ikke like fleksibel når det gjelder trening eller tur midt på dagen, eller muligheter for å gjøre forskjellige ærend.
Og nå skal vi kanskje snart gå fra vår lille firkant hjemme, til en litt større firkant litt lenger borte.
Vil jeg egentlig det? Når jeg tenker meg om, har jeg opparbeidet meg gode rutiner på trening og lignende hjemme, lært meg å sette pris på naturen på en annen måte til alle årstider. Jeg savner å reise, men jeg har gjenoppdaget mange nære gleder og hva jeg trenger for å stå i en krevende situasjon over tid.
Akkurat nå når våren virkelig har meldt sin ankomst, ser jeg at jeg har hatt tid til å se vårtegnene tidligere. Jeg har jublet over ti grader og sammen med kjæresten og andre i kohorten, rigget meg til med grill og bobler bare det var et glimt av sol. Plutselig har vårsesongen virket mye lenger.
Jeg synes jeg har blitt bedre på selvledelse, og har måttet lære meg nye systemer uten å kunne lene meg på kolleger. Riktignok litt motvillig, men dog. Mestringsfølelsen har vært desto større!
Men, og det er et stort men her, hva gjør det med oss totalt sett?
Den drepende monotonien
Vi har jo vært innestengt før også, både på buss, t-bane og tog på vei til og fra jobb hver dag. Vi har opplevd vintermørke og vinterdepresjoner før. Jeg spør meg om vi taklet det noe bedre da, eller om vi bare druknet det i aktiviteter. Under pandemien har vi hatt muligheten til å kjenne etter, og kanskje derfor kjenner vi det så godt på kroppen.
Det er kanskje monotonien i hverdagen som er mest ødeleggende, sammen med mye skjermbruk.
Vi vet ikke så mye om hvordan digitale møter og mye skjembruk påvirker oss. Selv om det begynner å komme noe forskning, er mye ennå uklart.
Jeg hopper ut i det!
Jeg har personlig funnet en god løsning. Den er overhodet ikke forskningsbasert, men er noe jeg har skikkelig tro på.
Jeg tenkt å ta meg, ikke en tre-dagers, en tre-måneders egenmelding (les permisjon) for å bryte monotonien, få reaktivert grøten og kroppen.
Jeg hopper snart ut av Windows og forsvinner, tar en 100-åring om du vil. Må bare huske å ta høyde for at det er fire meter ned fra verandaen...
Snakkes et sted i Norge hvis du også velger å hoppe ut av Windows.
