Jeg har en tannkjøttsykdom som skaper mye trøbbel for meg, kunne en kamerat av meg fortelle. Vi satt rundt bordet på en fest for gamle studiekamerater. En annen kamerat lyste opp og sa «har du også det?». Jeg måtte smile - det er jo litt snodig å bli oppglødd av andres ulykke.
Temaet kom på banen da jeg selv hadde fortalt at jeg hadde hatt en rotfylling tidligere på dagen og måtte ta det rolig med både mat og alkohol. Selv var jeg litt deppa over tannlegeregningen jeg akkurat hadde betalt. Rotfylling og krone på tann er ikke billig, og det finnes definitivt morsommere måter å bruke penger på.
Brått var jeg den heldigste av oss tre på dette området, men vi var alle trøstet med at vi ikke var alene om å ha problemer.
Åpenhet gir perspektiv
Det bringer meg inn på poenget med denne artikkelen. Ved å åpne oss mot omverdenen oppnår vi at andre åpner seg for oss. Ting blir satt i perspektiv når en ser at også andre har sine ting å slite med. Ekstra fornøyde blir vi hvis de sliter med noe av det samme som oss. Det er ofte bedre å diskutere et skrantende ekteskap med en venn som er skilt enn med en venn som tilsynelatende lever med den perfekte partner.
Bør vi da blottlegge oss og øse ut våre små og store hemmeligheter med mål om at vi får åpenhet tilbake?
Svaret er nok nei. Omgivelsene dine vil deg ikke alltid vel. Jo høyere i hierarkiet du setter deg mål om å nå, jo færre plasser er tilgjengelig. Verden er brutal, og du må nok innse at du er din egen lykkes smed. Ordet «dumsnill» stammer jo fra den naive rausheten hvor den som gir ikke nødvendigvis får noe særlig tilbake.
Åpenhet som straffer seg
Mange vil rynke på nesten av det jeg skriver. I vår tid, og i vår del av verden er «den sanne lære» at delingskulturen baker kaken større og at et mindre stykke av en stor kake er bedre enn å få hele den bittelille kaken.
LES OGSÅ: «Jeg har bulemi», «Jeg er redd for sex».
For noen år siden holdt jeg en workshop for en salgsavdeling jeg ledet. Jeg var «nyfrelst» på ideen om at man måtte våge å by på sine hemmeligheter og svake sider med mål om å skape en åpenhet som ville føre til større samhold og raushet i gruppa.
Som den gode sjef jeg var (humoristisk skrevet) gikk jeg foran og fortalte om en svak side jeg ikke var spesielt stolt av. Dette skulle jeg senere angre på. Der og da fungerte det greit i workshoppen. Selgerne åpnet seg mer enn normalt og oppdaget at de ikke var alene om å stri med sine ting.
Jeg angret imidlertid da det viste seg at det i en senere strid med en markant selger i gruppen skulle føre til at hun stadig brukte mitt eget utsagn mot meg. Hun var heller ikke redd for å bruke det bak min rygg, der hun sa «han sier jo selv at …»
Jeg ble med det påminnet om en sannhet vi ofte glemmer. Det vil være folk i dine omgivelser som ser på deg som et hinder for egen fremgang. Noen av disse har skarpe albuer og er villig til å benytte seg av alle midler, også de umoralske, for å nå sitt mål.
Hemmeligheten ligger i balanse
Den kjedelige sannhet ligger i mitt favorittord - balanse. Vi må våge å by på oss selv, men vi må også vokte våre ord. Å blottlegge oss i alle situasjoner er ikke smart. Vi låser døren om natten, vi låner ikke bort mye penger til fremmede, vi vokter vår plass i køen. Balansepunktet finner man mellom ytterpunktene. Du skal være raus, men ikke dumsnill. Vågal, men ikke gæren. Ambisiøs, men ikke urealistisk.
Jeg tror samfunnet har gått i riktig retning. Det er ikke lenger svakhet å blottlegge sårbarhet, men det er heller ikke smart å spille med åpne kort i et pokerlag. Vi trenger å se at vi ikke står alene i det å stri med ulike problemer. Superheltene er ikke superhelter, bare gode skuespillere, og du er ikke veik om du viser følelser. Vi må likevel ikke gå i fella der vi går fra det ene ytterpunktet til det andre. Du vil ikke være «dumsnill». Balanse er ordet du skal ta med deg fra denne artikkelen.