Amerikanske Anna Kirah elsker Norge. Og hun er bekymret. Globalt er det en trend å ansette folk som utfordrer det etablerte. I Norge ansetter vi fremdeles «menneskelige roboter». Dårlige ledere og konform HR må ta skylda.

Da Anna Kirah flyttet til Norge ble hun sendt på kurs. «Men jeg snakker allerede flytende norsk», sa hun.

«Spiller ingen rolle. Du må gå på kurs for å forstå norsk kultur.»

En av lærebøkene på kurset var «Trappevask og andre historier». Det er en lærebok for fremmedkulturelle.

Forfatter? Anna Kirah.

Eller Anne Cohen Kiel som hun het den gangen. Medforfatter var Sindre Sulutvedt.

— De på voksenopplæringen bare lo og ristet på hodet, sier hun i et intervju jeg gjorde med henne for HR Norge. — Men mitt møte med det norske innvandrerbyråkratiet er viktig. Jeg tar det dønn alvorlig, fordi jeg ser at dette er et symptom på en rigiditet som har satt seg godt fast i det norske samfunnet, både i offentlig og privat sektor, i en tid hvor agilitet er en global trend.

USA, Kina, Norge

Anna Kirah er designantropolog og psykolog. Hun er født i USA, men vokste opp i Kina og studerte i Norge.

– Hvorfor Norge?

– På grunn av min oppvekst i Asia har jeg aldri passet inn i det amerikanske samfunnet. I Asia var jeg en synlig fremmed. I Europa kunne jeg være en usynlig fremmed. Så fikk jeg et stipend for å studere i Norge. Jeg giftet meg norsk, fikk to norske barn og ett års permisjon for hvert av dem.

Anna er takknemlig for utdanningen hun fikk her.

— Uten den utdanningen og den støtten jeg fikk i det norske samfunnssystemet ville jeg ikke hatt den reisen jeg har hatt.

Studiet hennes åpnet døren for en eventyrlig karriere, hvor hun blant annet har vært med å antropolog-designe Boeings «Dreamliner» og brukeropplevelsen til brukere av Microsoft Windows og MSN.

For syv-åtte år siden skilte hun seg fra sin norske mann. Han ble igjen i Seattle, mens hun selv flyttet tilbake til Norge.

– I Kina ble jeg innprentet at man skal gi tilbake til samfunnet. Så etter at jeg ble 50 bestemte jeg meg for at nå var tiden inne. Jeg skal bruke resten av min karriere til å gi tilbake til det norske samfunnet.

Teknologiforherligende HR

Det gjør hun ved å jobbe for tverrfaglighet og mangfold i næringslivet.

Det er langt lerret å bleke. Mye større i Anna Kirahs øyne enn vi kanskje ser selv fra innsiden av norsk arbeidsliv.

Det skinner gjennom at selv om Anna er veldig glad i dette landet og takknemlig for det hun har fått, så er hun ganske forbanna, oppgitt og frustrert også.

— Vi er nødt til å få større tverrfaglighet og mangfold inn i det norske arbeidslivet. Vi kan ikke skape fremtidens produkter utelukkende ved hjelp av ingeniører og økonomer. Da ender man opp med et produkt som ikke forstår brukerne. Hvis du skal utvikle en app trenger du ingeniører, men du trenger like gjerne en samfunnsviter eller humanist, avhengig av hva appen skal brukes til.

— Banker skal kanskje ansette flere psykologer som lånebehandlere, for når folk skal søke lån er de enten i krise eller i en stor omveltning i livene sine. Skal du gifte deg trenger du ikke en finansmann, men en som kan si «å, så fint, gratulerer! Men du, her er noen ting du bør vite om dersom det går galt og ekteskapet ikke fungerer».

— Er dette et opprør mot et stadig mer teknologiforherligende arbeidsliv?

— Ja, akkurat det ordet lette jeg etter. Teknologiforherligelse. Det er ikke det at teknologi ikke er spennende. Jeg har jobbet med det hele min karriére. Men vi trenger også andre typer kompetanse. Vi trenger humanister som forstår teknologi og vi trenger teknologer som forstår humanister.

Hun forteller at hun selv gjorde et eksperiment med likelydende søknader, en hvor hun lot som om hun var ingeniør fra NTNU og en hvor hun fremstod som det hun er, antropolog og psykolog. I den siste rollen ble hun aldri innkalt til intervju.

— Det jeg ser som det største problemet i Norge er hvordan HR fungerer. HR tør ikke å ta kontroversielle valg. De utelukker tverrfaglighet. De tar topp 10 søkere. Resten, inkludert alle de som kanskje kunne utfordret teknologene, går rett i søpla. Verden blir fattigere og vi lærer ikke noe nytt.

Og den viktigste grunnen til at HR tar ukontroversielle valg er, ifølge Anna, ledelsen.

Norge en versting

—Det som må endres er ledelsen. De ansetter sin egen fanklubb i stedet for noen som kan utfordre det etablerte tankesettet. De siste 20-30 årene har det internasjonalt vært en klar trend med å ansette folk som gjerne utfordrer etablerte sannheter, sier hun.

— Men ikke i Norge. Norge er en versting. Her snakker vi om hvor stolte vi er av den flate strukturen. Men det er verre enn hierarkisk lederskap. I et hierarkisk system har man i det minste et kart over terrenget.

— I en flat struktur opprettholdes makten hos de få som leker sammen i sandkassa bak kulissene. Hvis du ikke er i den sandkassa er det umulig å navigere.

— I noen virksomheter består lederskjiktet av menneskelige roboter, de kjøper dress samme sted, har samme sveis, samme slips. Det handler ikke om kompetanse. For å slippe inn i disse sirklene må du dyrkes inn i det.

— Da jeg var student fikk man inn 50 år gamle menn som sa opp sin høye stilling og gikk tilbake for å gjøre noe annet. Alderen for å nå det nivået av oppgitthet har sunket. I dag er de 40 år. 30. Og unge mennesker vil ikke en gang fra starten av akseptere arbeidsplassen slik vi nå har satt den opp med 9-17-kontroll. De flinkeste er ikke interessert i å møte den autoritet som er der.

— Hvorfor slutter folk? Jo, fordi de ikke blir akseptert for hvem de er, avslutter hun engasjert.

Anna Kirah

Anna Kirah vokste opp i Kina og studerte i Norge. Hun er designantropolog og psykolog, men ulikt de fleste andre som tar en humanistisk utdanning i Norge har hun hatt en rekke toppjobber i næringslivet. Hennes karriére har blant annet gitt henne mulighet til å designe brukeropplevelsen på Boeings Dreamliner og produkter fra Microsoft.

Etter et liv som global nomade har hun slått seg ned i Norge, landet hun føler seg mest hjemme i. Men hun er bekymret for hvordan det skal gå med næringslivet i et land hvor lederskjiktet består av «menneskelige roboter, de kjøper dress samme sted, har samme sveis, samme slips», og HR lydig og konformt følger opp med å filtrere bort alt annet enn økonomer og ingeniører.