Velkommen til ukens … eh … Tirsdag morgen. I dag er på en måte temaet … eh … eller skal jeg si, nei jeg sier tema. Det er … eh .. innflytelse. Nærmere bestemt hvordan kvinner får det. Det er et kjempeviktig tema, altså! Og i dag er det jo … nei, i morgen, mener jeg … kvinnedagen.

Har du falt av? Det er forståelig. Fyllord, hyppige pauser, nøling, manglende sammenheng mellom budskap og stemmeleie og manglende klarhet gjør mye av forskjellen på en god og en dårlig tale.

Det er dagen før kvinnedagen. Vi kan feire at likestillingen har kommet langt i Norge. Det eneste som hindrer kvinner i å komme opp i de øverste etasjene er de skarpe skårene fra det knuste glasstaket.

Og – for noen – måten de går, står og snakker på.

I internetts barndom var et av de fiffige slagordene at «Content is king, but context is the kingdom».

Ideen var at innholdet er viktig, men måten det presenteres på er viktigere.

I et nøtteskall representerer dette noe av forskjellen på kvinner og menn i arbeidslivet.

Den flinke piken sikrer at det hun skal levere er av beste kvalitet.

Ledergruppa gjesper og smugtitter på klokka.

Den flinke gutten opererer etter prinsippet «fake it ´til you make it» og er mer opptatt av å fremstå som dynamisk enn substansiell.

Ledergruppa klapper entusiastisk.

Den største trusselen for disse gutta er at den flinke piken skal knekke koden og forstå at måten det sies på er viktigere enn det som sies.

Mange av de flinke pikene har gjort det.

Noen av dem har sett Amy Cuddys TED-foredrag om kraftfull posering. De sniker seg inn på et ledig møterom før presentasjonen. Der sitter de og skrever, smiler og snakker seg selv opp.

«Don´t fake it ´til you make it», sier Amy i foredraget.

«Fake it ´til you become it.»

Og jentene faker for alt det er verdt. Så grundig som bare en flink pike kan gjøre det.

Noen av dem har også jobbet med måten de snakker på. Kanskje de har gått til en stemme-coach.

Slik Margaret Thatcher gjorde.

Jernkvinnen Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister gjennom en årrekke. Hennes politikk endret nabolandet vårt for alltid.

Maggie hadde en nokså dyp stemme. Hun snakket sakte og med tydelig intonasjon.

Det var vanskelig å la være å lytte når Maggie snakket.

Men sånn var det ikke alltid. Da hun startet sin politiske karriere, strevde hun med det samme mange kvinner strever med. Folk lyttet ikke til henne. Og de som lyttet, lyttet høflig, men dypest sett uinteressert.

Hun søkte hjelp fra en coach.

Resten er historie.

Verdenshistorie, faktisk.

(Og vil du lese hvordan det gikk til, er det en utmerket artikkel i The Telegraph: From shrill housewife to Downing Street – the changing voice of Margaret Thatcher.)

Stemmen er en undervudert påvirkningsagent. Men vi hører ikke våre egne stemmer slik andre gjør det. Derfor legger få av oss nok vekt på hvordan vi bruker stemmen for å forsterke budskapet.

På «fritiden» (he-he) er jeg styreleder i et lite oppstartselskap, Technology of Influence AS. Det er startet av min gode venn Rick Salmon. Rick har i mange år trent ledere over hele verden, og blitt mer og mer fascinert av hva stemmen betyr for innflytelse.

«En trent coach vil kunne peke på hva du gjør feil, men kan teknologi gjøre det enda bedre?», spurte Rick seg selv.

Jakten på svaret har fått ham til å pantsette hus og hjem og overtale et team lingvister, teknologer og meg til å bruke «fritiden» (he-he) på utvikling av en app som øyeblikkelig gir deg beskjed om hvilken effekt det du planlegger å si vil ha på ditt publikum.

Voiceable, skal appen hete.

Du bør sjekke den ut.

Samarbeidet med Rick har gitt meg forbløffende ny kunnskap om hvor viktig stemmen er. Nest etter din fysiske fremtoning er måten du snakker på det som avgjør det berømte førsteinntrykket.

Når du har noe viktig å si og oppdager at ingen lytter kan det være lytterne det er noe galt med.

Men mer sannsynlig er det at du bruker et av dine viktigste kommunikasjonsverktøy feil.

Stemmer?

God tirsdag.

Hva kan vi lære av dette?

«Paal, du har en resonant stemme med autoritet», sa Faith Fuller til meg etter en gruppetime i relasjonscoaching for noen år siden. «Men husk at din stemme er en metaskill. Vær bevisst på hvordan du bruker den.»

Begrepet «metaskill» i denne sammenheng refererer til egenskaper som bidrar til å forme kontekst. Det er «parfymen» du velger å spraye rommet med når du går inn i et møte. Hva trenger vi mer av for å oppnå det vi ønsker? Inspirasjon? Stahet? Entusiasme? Omsorg? Enten du er leder eller medarbeider, kvinne eller mann, er en slik klargjøring for deg selv og andre svært effektfull.

Hva gjelder Faith, forstod jeg hva hun mente, men jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Stemmen min, jeg kan vel ikke gjøre noe med den? Det er den stemmen jeg har?

Der tok jeg feil. Stemmen er et instrument. Du kan hamre løs på et fåtall strenger eller bruke et stort register. Men det krever trening. Finn en coach. Eller en app. 🙂