Oslo (11.10.2002) – I går kveld satt samboeren og jeg oss ned foran PC-en og hadde en sjelden hyrdestund. Det var ikke tvilsomme xxx-steder vi surfet på. Nei, det var skattelistene som var kommet.
Offentliggjørelsen av skattelistene er en begivenhet som har fått en helt ny dimensjon de siste årene etter som aviser og andre har begynt å legge de komplette listene ut på nett. I likhet med tusenvis av andre (å dømme etter den tidvis sterkt haltende tilgjengeligheten på nettjenestene), lot vi skammen fare i går kveld, og benket oss foran PC-en.
Få av våre naboer, venner og bekjente unnslapp vårt nysgjerrige søk, og vår lille time på nett var ispedd kommentarer som «Gud, tjente ikke A mer enn det? Hvordan har han råd til de fine bilene da? Men sjekk B da du, null i inntekt liksom, her er det noe som ikke stemmer, men nå MÅ du bare sjekke hun som …»
Jeg sier det som det er: Vi storkoste oss. Og verst av alt: Vi hadde ikke engang dårlig samvittighet, snarere tvert imot. Vår lille kosetime var nemlig en viktig demokratisk og maktutjevnende handling.
Kunnskap er makt. Når kunnskapen spres ut til folk flest, spres også makten. Internett har demokratisert tilgangen på informasjon. Det gjelder all slags informasjon, fra helse til nyheter til formue og skatt. Internett er det sterkeste instrument for kunnskapspredning vi har, og vi ser den maktutjevnende effekten på stadig nye fronter.
Når pasienter kommer til legen lastet med massiv informasjon om egen sykdom, utjevnes styrkeforholdet mellom lege og pasient. Legens kunnskap om dine sykdommer ga legen en autoritets- og maktposisjon som nå forsvinner. Legen kan velge å tolke endringene som en trussel, og reagere i henhold til det, eller han kan begynne å omdefinere sin rolle til å være en veileder og medspiller i prosjekt «få denne pasienten frisk».
Når enveisstrømmen av informasjon fra mediene får en returkanal, om det så bare er en klikkbar epostlenke, reduseres journalistenes og medienes makt. En leser i en internettavis som finner grunn til å tvile på en historie han blir servert, kan få svar bare få tastetrykk unna. Da jeg for noen uker siden gjenga et sitat fra Business Week litt for ukritisk, sendte en leser en mail til den amerikanske professoren som var sitert, og fikk et oppklarende svar som tok litt av luven både fra den originale artikkelen i Business Week og min kommentar. Journalisten har i en slik situasjon tilsvarende valg som legen: Innta en forsvarsposisjon som følge av at de føler sin makt truet, eller gå inn i et samarbeid med leserne med henblikk på å utvikle og dyrke et bedre journalistisk håndverk og produkt.
Det skjer en maktutjevning mellom media og mediakonsument.
Når skattelistene legges ut på nett, er dette bare en naturlig forlengelse av denne demokratiseringsprosessen. Folks inntekt, skatt og formue – kort sagt bidrag til fellesskapet – er offentlig i Norge. Det er en god demokratisk tradisjon. Kritiske røster tar årvisst til orde for at selv om skatteoppgjøret er offentlig, så bør det forbys å gjøre det tilgjengelig for alle ved hjelp av Internett. Det argumenteres med at det bare oppfordrer til grafsing i andres privatliv.
Georg Apenes sier til Aftenposten at utleggelsen av skattelistene nettopp appellerer til kikkeren i oss. Ja, mye i dagens samfunn appellerer til kikkeren i oss, for eksempel Se og Hør, Dagbladet og VG, for ikke å snakke om Robinson og Big Brother. Men det er en viktig forskjell som går i nettets favør. For når kikkeren i oss vet at han blir beglodd, er det ikke lenger kikking, det er en nudiststrand. Når alle kan glane på alle, har vi demokratisert et fenomen som likevel ikke forsvinner ved forbud og innstramminger. Når journalisten som henger ut toppenes lønnsøkninger av leserne blir avslørt som mottaker av store lønnspåslag, har det skjedd en maktutjevning mellom den fjerde statsmakt og dens ofre.
Så la skattelistene leve. På nett. For grafsingen kommer til å skje uansett. Trøsten er at fremgrafset informasjon fra de offentlige skattelistene er noenlunde presis, i motsetning til hva vi vil se dersom mer løse kilder skal danne grunnlaget for denne årlige kikkerfesten.
(Artikkelen er tidligere publisert i digi.no)